Shabana Rehman tok et aktivt valg. Å stå opp for andre. For det hun mente. For ytringsfrihet. For friheten.

90-tallet var ikke det samme som 2020-tallet. Norsk-pakistanske (og norsk-indiske) Innvandrerjenter den gang hadde ikke mange valg. De hadde ofte to: å gifte seg arrangert, eller å gå sin egen vei. Alene. Det var ikke mange som turte å bryte ut av innvandrermiljøet.

Shabana Rehman var en av de aller første som tok det steget. Med pennen som våpen og stand up-karriere som virkemiddel tok hun fatt på en reise vi alle har fått lov til å følge. På godt og vondt.

Hun var ikke alene. Det var andre jenter som også tok kampen for likestilling og frihet.

Deepika Thathaal, i dag Deeyah. For 26 år siden ble sangfuglen truet til taushet. Kvinnen som vant Emmy for dokumentarfilmen om Banaz Mahmoud. Den forteller den brutale historien om Banaz Mahmoud, som ble drept av sin egen familie i London og det britiske samfunnet som lot det skje.

Deeyah var heldig som hadde en mor som var pådriver for henne. Hun fryktet moralpolitiet og 17 år gammel måtte hun vekk. Det var ikke lenger trygt for henne å være i Norge. Moren var pådriveren. Hun fryktet for datterens liv. 17 år gammel flyttet Deeyah alene til London.

Nasim Karim fra Drammen, den første innvandrerjenta som offentlig fortalte hvordan det var å bli tatt med til Pakistan for å bli giftet bort. Da hun som tenåring klarte å flykte ut av ekteskapet og til den norske ambassaden i Karachi var ingen i familien eller det pakistanske miljøet villing til å betale for flybilletten som skulle sikre henne frihet og et trygt liv i Norge. Hun skrev boken «Izzat» i 1996.

«Izzat» betyr ære på urdu, og boken handler om tvangsekteskap.

Enkelte pakistanske menn hadde den gang, som i dag, vanskelig for å akseptere at unge muslimske jenter våget å stikke fram hodene og utfordre dypt rotfestede konvensjoner og tradisjoner.

Vi trenger kun å gå tilbake til 60-tallet. Norske kvinnenes inntog inn i yrkeslivet forsterket deres egen forståelse for kjønnet undertrykking. Gamle kjønnsrollemønster ble for trange i den nye økonomiske virkeligheten, og stadig flere kvinner ønsket å delta i arbeidslivet med den frihet og selvstendighet det innebar. Denne nye generasjonen av norsk-pakistanske feminister på 90-tallet representerte nye perspektiver i feministiske temaer som kvinneundertrykking, kvinnesak, kvinnekamp og kvinnefrigjøring.

De gikk i front for at andre skulle slippe å ta kampen

Felles for Shabana, Nasim og Deepika er dog at de har brukt historiene sine til å løfte fram andre. De har tatt støyten slik at det blir letter for andre som kom etter. De måtte alle finne en styrke i det å stå alene. Uten et sikkerhetsnett, uten familie og venner, og uten trygghet som alle andre tar for gitt.

Vi var nok en del som tenkte at Shabana med sin form og språk var unødvendig provoserende. Men Shabana var utrolig sterk og samtidig så utrolig sårbar. Å stå i de kampene hun frontet. Å reise seg fra skanse til skanse for å bedre kvinnenes stilling i samfunnet, ofte gjennom sine stunts med et mål om å synliggjøre kvinnen.

Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.

Gjennom hele sitt voksne liv har Shabana frontet svakere grupper og talt deres sak. Å stå opp for andre krever mot, omsorg, empati og medfølelse. Det krever handling for å hjelpe de som utsettes for urett. Shabana fant motet til å tåle det ubehaget det innebærer å stå opp for verdiene sine for andres verdighet. Hun var modig, fremtidsrettet, viljesterk og kjempet med den personlige kostnaden kampene krevde.

Takk for kvinnekampen, Shabana. For ditt bidrag. For denne generasjonen og for kommende generasjoner.

Shabana Rehman ble 46 år.