Nok et år sitter vi her. På grunn av dette viruset, har vi nok et år ikke muligheten for å danse av oss ribbefettet på dansegulvet.

Helt siden gjenåpningen har jeg sett frem til romjulen. Helt siden pandemien startet, har jeg sett frem til romjulen. Jeg husker godt da jeg og noen venner satt i et kollektiv i Bergen, rett etter Erna stengte ned landet. Vi veddet om hvor lenge viruset skulle herje. Jeg var, som jeg ofte er, pessimisten.

– Jeg er redd det sikkert kommer til å være stengt i hvert fall frem til oktober, sa jeg og drakk en av mine siste slurker med Hansa.

– Til jul, da blir det bra.

Det er snart to år siden.

Jeg klarte ikke være pessimistisk da det kom til jula. Dette fordi det er og har vært et av årets høydepunkt - i alle faser av livet mitt. Da jeg var barn var det gavene, i ungdomsårene var det fotballturneringen i hallen, og i de senere år har det vært festene. Første juledag på det lokale vannhullet i Svelvik, før vi dro inn til Drammen andre juledag.

Det er én av få dager i året nesten alle er å finne ute på farta. Nære venner, folk du hadde glemt, folk du helst vil glemme og de lokale pokalene. I tillegg var det en av få ganger alle som flyttet ut fra «Svella», slik som meg selv, kom hjem for å kunne sparke fra seg med gamle kjente.

Det ble ikke noe av det i 2020. Vi fikk noen fine sammenkomster i vennegjengen, men det ble ingen romjulsfest.

2020 forsvant, men pandemien forble, og vi sto i mørket.

Jeg liker å være pessimistisk. Om ting skulle gå bra, vil man bli ekstra glad. Skulle noe gå dårlig, var du jo negativ i utgangspunktet, så da blir du jo ikke så fryktelig skuffa. Men jeg klarer sjeldent å holde optimisten i meg i sjakk.

Og da 2021 var i gang, og tallet på antall vaksinerte økte, lurte min indre Jahn Teigen seg ut fra skyggene.

– Til jul, da blir det bra.

Sommeren gikk, og vi begynte faktisk å skimte lyset i det fjerne. Elvefestivalen, fulle fotballtribuner, gjenåpning og Bent Høie brakk meterstokken. Vi hadde det, vi var der! Ta gjerne vare på håndspriten, men ellers så kan vi gå tilbake!

We are back, baby!

Pessimisten i meg mistet helt taket, optimisten tok over og sang for full hals. Åh, som jeg gledet meg til jul. Men litt som et svakt déjà vu, begynte praten om et virus i et fjernt land å dukke opp i media. En mutant med navn omikron.

Neida, ikke tenk på det. Det skjer ikke noe før jul. Jula er safe, det skal gå. Kanskje etter jula ja da kan det bare blomstre i vei, sa jeg til meg selv og lo nervøst mens jeg så på Dagsrevyen i starten av desember.

Ett julebord og noen tusen bekreftede smittede senere stengte de ned igjen.

– Jaja, da kan jeg i det minste jobbe andre juledag, sa min indre optimist og avsluttet sangen.

Sist jeg var ute i romjula var jeg 23 år. Jeg var nesten ferdig med en bachelorgrad, bodde i Bergen, ute på fest nesten hver helg og usikker og spent på hva fremtiden hadde i vente.

Om en uke blir jeg 26. Jeg er alenefar til en hund, flyttet til Drammen, sipper over dyr strøm, og gleder meg til en liten pils på fredagskvelden. Kanskje jeg klikker helt og blander meg et lite glass med GT.

Jeg begynner å bli noe jeg har alltid fryktet - voksen. Det aller verste er at jeg liker det. Men jeg vil fortsatt dyppe tærne litt i ungdomskilden. Det er kanskje derfor jeg synes denne romjulen føltes så kjip.

Nå banker 2022 på døra, og jeg får i det minste avsluttet året i et sosialt lag. Jeg og vennegjengen tar med oss hurtigtester og flykter til fjells for å starte året høyt oppe - derifra kan det jo bare gå nedover. Jeg skal stå for maten, den kalkunen blir sikkert tørr og forferdelig. Og så starter vi sikkert året med å stå i bilkø på vei ned igjen, fyllesyke og kvalme. Strømprisen fyker vel til nye høyder i januar.

– Men du. Du vet til jul? Da blir det bra.