Gå til sidens hovedinnhold

«Sitter jeg her og ser på at en av Europas beste fotballspillere dør», tenkte jeg

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Noen ganger skjer det ting som setter en støkk i oss. Christian Eriksens hjertestans for åpent kamera er en slik situasjon som jeg sent kommer til å glemme.

Lørdag 12. juni begynte som en festdag. EM i fotball ble sparket i gang kvelden i forveien. Tilskuere hadde endelig sluppet inn i Parken, danskenes storstue, igjen for første gang siden pandemiens utbrudd. Været var som bestilt. Finske tilskuere skulle få se sine egne menn spille i et sluttspill for aller, aller første gang. Alt lå til rette for at denne dagen skulle bli nettopp en fest.

Det varte i 42 minutter.

Etter 43 minutter havner ballen ut av spill og Danmark får innkast. Før noen egentlig helt vet hva som skjer ligger Danmark-kaptein Christian Eriksen på bakken uten at noen har vært i nærheten. Både med- og motspillere skjønner alvoret og reagerer lynkjapt. Dommeren kaller det medisinske apparatet inn på banen etter bare noen sekunder. Det blir satt i gang hjertekompresjoner nesten umiddelbart og nytt sett helsepersonell kommer til med hjertestarter. Ting går voldsomt fort.

Samtidig føles det som om tiden står blikk stille. Det blir åpenbart at det handler om liv og død. Eriksens kjæreste, og mor til hans to små barn, ankommer gresset mens det hele pågår. De danske spillerne stiller seg skulder mot skulder rundt sin falne kaptein for å hindre innsyn fra både tilskuere og kamera. Gråtkvalte og sjokkerte.

Personlig er det først her jeg rekker å tenke over hva det faktisk er jeg er vitne til. «Sitter jeg her og ser på at en av Europas beste fotballspillere dør», tenkte jeg. En festaften ble plutselig en livestream av en 29 år gammel manns kamp for livet. Og det var veldig, veldig ekte.

At dette vekker mye følelser i oss, også vi som ser på tv, er det mest naturlige i verden. Sånn må det være. Det er medfølelse, og det kommer for de fleste av oss helt av seg selv når man er vitne til eller hører om en slik hendelse. Desto nærmere i relasjon man er til den det gjelder, eller hvor tett man kan relatere til situasjonen, jo mer følelser setter det i sving. For oss som nordmenn kan dette kjennes ekstra nært når det rammer en av våre danske venner. En nabo på et vis.

Kanskje det er en av grunnene til at det setter en sånn støkk i oss, nettopp at det føles så nært. Tanken om at «det kunne vært meg» sitter løst, i hvert fall for meg. Tankene mine spinner av gårde utover lørdagskvelden. Det slår meg at hvis en 29 år gammel mann på toppen av karrieren som aktiv idrettsutøver, som attpåtil har brukt hele livet på spise sunt og perfeksjonere sin helse, kan falle om – ja, da kan det skje hvem som helst. Det er på mange måte en ganske guffen tanke.

Objektivt sett er det også sannheten. Man vet aldri.

Men sånn er en gang livet. Man vet ikke hva som venter rundt neste sving. Det kan man aldri være helt sikker på. Hadde det gått an å løfte kortstokken sin og kikket på de kommende kortene i bunken, hadde livet blitt fattig. Usikkerheten, uforutsigbarheten er skremmende innimellom. Men det er også det som gjør livet vakkert, som gir oss mulighet til å ta valg i uvisshet om hva det leder til og som gjør det verdt å leve.

Psykiater Ingvard Wilhelmsen har skrevet en bok han har kalt «Livet er et usikkert prosjekt» som omhandler nettopp dette. Og den tittelen har aldri vært mer aktuell enn akkurat nå. Hendelser, slik som episoden med Christian Eriksen, kan gjøre oss redd for fremtiden og engstelig for døden. Og det er helt naturlig. Sånn er vi bygget.

Hendelsen fra lørdag viser oss imidlertid at vi, uansett hvor hardt og lenge vi prøver, ikke kan forsikre oss mot alt. Skummelt ja, men også litt betryggende?

Hvis man skifter litt perspektiv, kan man innse at dette gir oss en enorm frihet til å handle etter egen lyst og egne drømmer, heller enn strenge regler for å forhindre en fatal katastrofe. Her kommer et forslag. Hva hvis vi, istedenfor å bruke vår tilmålte tid på å forhindre alle potensielle katastrofer, heller brukte denne tiden på å skape gode minner før den er omme? At vi istedenfor å frykte usikkerheten, heller omfavnet den.

La dette være en påminnelse om at livet er for kort til å la frykten bestemme.

Lørdag viste livet seg i all sin prakt og realitet. De av oss som fulgte hendelsen fikk oppleve sjokk, frykt, bekymring og engstelse. Men så lettelse, glede og til slutt de mest rørende scener som noen gang har funnet sted på en fotballbane. Danmark tapte kampen, men det er liksom ikke så viktig lengre. Livet vant denne gangen og det er alt som betyr noe.

Les også

Ingvild (24) mistet kjæresten i hjertestans på skogstur: – Plutselig segnet han om foran meg

Les også

Sondre (27) ett år etter hjertestansen: Den tidligere landslagsløperen avslører fremtidsplanene

Les også

Kjetil (46) mistet livet på Drammensbadet: – Han vil etterlate seg et stort tomrom

Kommentarer til denne saken