Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.
Strømsø har i det siste blomstret av dumplings, tivoliattraksjoner og gjenåpnede yre kropper. Samtidig ivrer noen av eierne av de virkelig store arealene i sentrum med å vise at de er i dialog. De hører på oss rundt dem. De virker med oss.
Blant alle vertskapene jeg fant en fredag i sentrum var et selskap som hyres inn for å styre oss inn i medvirkning. På den gamle godsterminalen i Nybyen møtte jeg skryteplansjer for idéprosesser de har holdt med 188 innbyggeres innspill til hva huset skal fylles med.
Enhver som kjenner mennesket og dets oppførsel i grupper veit at hvis du går ut og spør «hva vil dere ha her?», kommer det svar som ikke handler om hva de samme menneskene egentlig trenger eller kommer til å bruke. Det kommer svar som strekker seg fra pariserhjul til kaffebar – det kommer alltid! Minst! ett ønske om kaffebar. Det finnes ikke det hjørne der nordmenn ikke vil foreslå kaffebar.
Altså. Det er topp at Bane Nor Eiendom spør naboene om hvordan et område bør fylles og utformes. At selskapene bak Drammen Street Food og Globusgården lenge har sagt at de tar i mot ideer. Det er bra vi har forskjellige nivåer der innbyggere spørres når store prosjekter kommer deisende inn i hverdagslivet vårt. Det er, ikke minst, lovpålagt at vi alle skal kunne si vår mening før store prosjekter, offentlige som private, bankes igjennom. OG vi trenger åpenbart noe mer enn den gammeldagse høringsrunden, for hvem får egentlig påvirka noe særlig når et byggekompleks, en vei eller en ny lov skal ut på høringsrunde?
Først må du lese sakspapirer du ikke skjønner, så må du få overblikk over aktørene bak – som man sjelden får om man ikke er i de kretser fra før – og så må du skrive et innspill som allikevel bare hensyntas på papiret. Antall folk som orker skrive høringsinnspill speiler nok hvor stor uttelling det gir; ganske lav.
Det er imidlertid noe som … spriker, for å si det forsiktig, når et nytt motefenomen farer gjennom kommunadminstrasjoner og planprosesser for å bøte på huller i demokratiet.
For eksempel, dette er direkte sitat fra en kommunal kampanje nå: Vil du være med og bidra til at Drammen blir landets grønneste kommune? Drammen kommune søker innbyggere til en ressursgruppe for å utvikle kommunes klimastrategi. Les mer om hvordan du kan bidra, pekeemoji, lenke på Facebook. En kommune klarer altså å bestemme seg for målet LANDETS GRØNNESTE KOMMUNE men må spørre oss HVORDAN KOMME DIT.
Dette er det minste jeg forventer av en kommune; at den kan lene seg på de rette faginstanser, og så presentere noen gode alternativer som sier hvordan målet oppnås.
Les Siri og flere av DTs spaltister HER
Eller mener Drammen kommune helt seriøst at innbyggerne, i studiesirkler og på post-it-lapper, skal sitte og peke på mest effektive karbonkutt, transport-telling og svevestøv-enheter? Jobbe fram modeller for mest mulig helse, høyest naturmangfold i samspill med menneskelig aktivitet? Modellene for kapasitet og utslipp har ligget der i tiår. Du trenger ikke en tenketank av smarte eller dumme innbyggere for å bli grønn. Om noen, må du spørre biologer, byplanleggere og statistikere om den beste blant nyeste løsninger! Ikke befolkninga på Facebook.
Et annet eksempel: Jeg sitter som leder av et av byens nærutvalg. Den politiske behandlinga av dem i kommunestyret i vår er knusende og talende. Det finnes gode initiativer knytta til dette nye nivået av lokaldemokrati, bevares. Men forventningene til hva vi skal få til i de utvalgene er like sprikende som pariserhjul og kaffebar. Barnesykdommene skyldes nok at babyen fikk uklare, kryssende forventninger i fødselsgave ved opprettelsen.
Motefenomenet medvirkning dukka ikke opp av seg sjøl opp skrivebordet til ordfører Monica Myrvold Berg. Dette er en trend som løper foran Drammen i internasjonal byutvikling og konsulentenes verden. Knut Schreiner – ja, det er han fra Turboneger, men han skriver som sosiolog sammen med kollegaer på arkitektkontoret Rodeo – med flere har samlet erfaringer fra tettsteder i boka «Forankring fryder». Tekstene plukker fra hverandre grunner til at forskjellige medvirkningsprosesser har gått bra, mindre bra, og direkte dårlig. Som så mye annet om samhandling og kart og – ofte – by, må man gå detaljert til verks for å lykkes. Tenke igjennom forutsetningene, og på hvorfor gjør vi dette?
Hvilken utmattende tillitskrise må de ikke kjenne på, fagfolka rundt om i kommuneadministrasjon og hos samarbeidspartnere, når de stadig ser at innbyggerne skal spørres om komplekse sammenhenger?
Noen ganger bør det sies: Heia byråkraten! Og heia trygge fagmiljøer. Heia tydelige kommunale ledere for fagfolk som følger med i utviklinga, står støtt og tør å fortelle oss om om de virkelige skillelinjene ved tøffe prioriteringer, om god og dårlig samfunnsøkonomi, og om de viktigste miljøkonsekvensene. Når alle skal med, og alle skal med og virke, er det enda viktigere at vi som blir spurt kan ta informerte valg. Dét får vi gjennom tydelige, faglig funderte, alternativer å ta stilling til.
LES OGSÅ:
Her tygges bybrua i biter med monsterkrefter
Tørker støv av skybar-planene: – Vi jobber med kalkyler og nye tegninger
