Skolen blir aldri den samme igjen etter korona

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Pandemien har medført massiv rotopprykking ved våre utdanningsinstitusjoner. Dette har blottstilt problemstillinger som tidligere har fått vokse i skyggen.

Rundt i det ganske land sitter undervisere som – sammen med sosial digital teknologi – gjør det mulig å undervise 636.250 elever og 296.182 studenter til tross for at alle landets skoler, universiteter og høgskoler har stengt. Det er ikke annet enn imponerende. Rent utdanningsmessig er det også uhyre interessant. Som en kollega så muntert sa: «Som utdanningsforsker får jeg nesten vann i munnen av dette».

Mange forskere, meg selv inkludert, har tidligere beskrevet skoler og utdanningsinstitusjoner som svært vanskelige å endre. Men nå legger alle landets lærere, over natten, om til nettbasert undervisning. Det beviser at lærere er omstillingsdyktige.

Trolig hadde den amerikanske organisasjonsteoretikeren Karl Weick rett da han på 70-tallet forklarte hvorfor skoler var svært robuste, men vanskelige å endre: lærere jobbet mye alene og ofte bak lukkede dører. Nå ser vi hvordan Covid-19 samler lærere i profesjonelle lærernettverk vi ikke har sett maken til tidligere.

Blant annet finner lærerne sammen i Facebook-gruppen «Korona-dugnad for digitale lærere», som har rundt 60.000 medlemmer. De spør hverandre om råd, diskuterer og deler undervisningsopplegg. Blant medlemmene er vår splitter nye kunnskapsminister, som tidlig brukte gruppen til å gå i dialog.

Måtte disse fellesskapene bli opprettholdt også når krisen er over.

Blant temaene som diskuteres i Facebook-gruppen er en rekke etiske problemstillinger som omsider får fortjent oppmerksomhet. Er det for eksempel rimelig at barn i enkelte kommuner har digitale enheter, mens elever i andre kommuner ikke har? I hvilken grad og hvordan blir barn og unges personvern ivaretatt når mye av undervisningen skjer på digitale flater? Er det trygt nok for elever å samarbeide digitalt? Og klarer lærerne å fange opp hvordan elever og studenter har det når de kun treffer dem på nett?

I et blogginnlegg forteller tre ungdomsskoleelever om lærere som sier at elevene kan ringe hvis det er noe. De advarer: Ikke alle elever vil ta det initiativet og særlig ikke de som har det vanskelig. Derfor må lærerne ta ansvar og sørge for at alle blir sett og hørt.

Lærere jeg har snakket med har fortalt at uke en ble brukt til å bli kjent med digitale løsninger og finne ut hvordan en dag med nettundervisning burde organiseres. I uke to var det tid til faglige og pedagogiske diskusjoner. Nå er vi inne i uke tre, og jeg håper lærere finner tid til å sjekke hvordan elever og studenter har det.

Mange har hatt utfordrende liv før Covid-19, og konsekvensene av pandemien skaper sannsynligvis nye spenninger i mange hjem. En lærers omtanke kan gjøre det enklere å mestre livet.

Også utdanningstradisjoner med dype historiske røtter, som for eksempel eksamen, blir plutselig revurdert. I alle fall ved Universitetet i Sørøst-Norge. Hvorfor? Fordi vi ikke vil at pandemien skal forsinke studentene unødvendig i deres studieprogresjon. Derfor var rektor Petter Aasen raskt ute med beskjeden: Vi digitaliserer eksamen.

Med dette våknet diskusjonslysten. «Mange kommer til å fuske», varslet noen. «Vi kan lage oppgaver det er umulig å fuske på», svarte andre. «Men hvordan skal vi forholde oss til at både studenter og sensorer kan bli syke i eksamensperioden?» spurte en tredje. Responsen på dette var noe mer famlende. Kanskje må noen eksamener løses på fleksible tidspunkt. Kanskje kan vi erstatte muntlige sanntids-eksamener med videoer eller podkast-episoder laget av studentene. Forslagene er heldigvis mange.

Daglig ser jeg at pandemien blottstiller pedagogiske problemstillinger som tidligere har fått vokse i skyggene. Over natten er for eksempel institusjonen, og ikke bare ildsjelene, engasjert i å revurdere sektorens vurderingstradisjoner. Det gjør meg glad. For i årevis har vi, utdanningsforskere nasjonalt og internasjonalt, varslet at det nærmest er umulig å endre undervisningen så lenge vi holder fast ved den tradisjonelle eksamensordningen og eksamensoppgavene.

Dette er logisk nok, for undervisningen skal jo forberede elever og studenter til eksamen. Så, hvis eksamenskunsten er å svare riktig på spørsmål, blir undervisningen fort preget av informasjonsformidling. Skal elever eller studenter derimot løse komplekse problemer som krever analyser, bruk av informasjonskunnskap, kreativitet og kanskje til og med samarbeid, vil undervisningen få et mer problemløsende og dagsaktuelt preg.

Utdanning blir aldri helt det samme igjen, etter Covid-19. Det er min hypotese. De etiske problemstillingene presses fram og krever svar av betydning nå, men også senere. USNs diskusjoner om og erfaringer med digital eksamen vil prege eksamensordningen også etter pandemien.

Lærere jeg kjenner fra barne- og ungdomstrinnet støtter hypotesen. En av dem forklarte: «I et klasserom har jeg ganske god kontroll og oversikt over hva elevene gjør i løpet av dagen. Jeg kan drive de fremover. Det får jeg ikke til på nett. Hva gjør jeg da? Da lager jeg grupper så alle har noen å samarbeide med. Og vi lager oppgaver som det tar lengre tid å løse enn det vi er vant til. Og når elevene mine sier at de liker å jobbe grundigere med ting – gjerne sammen med andre, er det klart at erfaringen kommer til å prege hvordan jeg underviser når vi er tilbake på i klasserommet.»

Covid-19 gjør at lærere på tvers av utdanningsnivå tilegner seg noen nye digitale erfaringer og engasjeres i kollektive, pedagogiske diskusjoner. Noen av erfaringene vil være gode, men muligheter kommer stort sett alltid også med utfordringer. Tidligere har kommersielle aktører hatt stor innflytelse på hvordan digital teknologi tas i bruk i klasserom og tidvis har jeg vært bekymret for den instrumentelle tilnærmingen mange har hatt til digital teknologibruk. Å bruke digital teknologi – nærmest som prinsipp – har fått mer oppmerksomhet enn refleksjoner over hvorfor vi skal bruke den, i hvilke sammenhenger og hvordan.

Nå ser det ut som om nettverk av lærere og lærerutdannere overtar styringen. Det er betryggende, for ingen andre har bedre forutsetninger for kreativt og kritisk å utforske hvordan læring best kan fremmes i en digital tid – under og etter pandemien.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken