Debatten om innvandring og integrering handler ofte om sosial og kulturell tilpasning. Med andre ord om jobb, utdanning, språk og kulturelle koder.

Det er da lett å tenke seg at dersom innvandrere har jobb og snakker godt norsk, og forholder seg til norsk lov og grunnleggende verdier, er integrering oppnådd. Men for å oppnå et fullverdig medlemskap i samfunnet må innvandrerbefolkningen inkluderes i det politiske fellesskapet. Dette er også et uttalt mål i norsk integreringspolitikk.

Å finne seg til rette og delta i et nytt politisk system er ikke så enkelt. Innvandringshistoriens «grand old man» i USA, Oscar Handlin, påsto i sin tid at politisk deltakelse i det nye samfunnet var det mest krevende innvandrerne i USA stod overfor. Om det gjelder for innvandrerbefolkningen i Norge i dag, er ikke sikkert. Men det fins uten tvil en rekke utfordringer.

I og med at lokalpolitikken er en mer åpen og tilgjengelig politisk arena enn rikspolitikken, er deltakelse i lokalpolitikken, i dette tilfellet Drammen, godt egnet til å kaste lys over den politiske tilpasningsprosessen. Den første og største utfordringen gjelder tilgangen til makt og innflytelse. Det handler først og fremst om politisk handlingsrom i tilflyttingssamfunnet. Hvilke muligheter har innvandrerbefolkningen for å gjøre seg gjeldende i lokalpolitikken?

Innvandrere med kort oppholdstid i Norge har sjølsagt få muligheter for politisk deltakelse. Dette preget den politiske situasjonen til de første innvandrerne til Drammen som kom rundt 1970. I tillegg var de fleste ikke interessert i norsk politikk – verken lokalt eller nasjonalt. Så å si alle sammen skulle jo reise tilbake til utvandringssamfunnet. Men samtidig hadde arbeidsinnvandrerne interesser og dermed behov for å påvirke beslutninger som angikk hverdagen.

I starten handlet det om å få større innflytelse over lønn og arbeidsforhold, inkludert bosituasjonen. Arbeidsinnvandrerne fra Tyrkia, Pakistan og India slo seg sammen i egne etniske fag- eller velferdsforeninger, men ble også med i norske fagforeninger. Etter innvandringsstoppen i 1975, da familiene etter hvert kom til Norge, arbeidet innvandrerne for bedre boforhold for familiene og for å få i gang morsmålsundervisning for barna.

Her brukte innvandrerne aksjonskanalen. De sendte både brev og delegasjoner til kommuneadministrasjonen, og tyrkerne gikk til og med i demonstrasjonstog på slutten av 1980-tallet for å få tilrettelagt morsmålsundervisning for skoleelever.

Sjøl om utlendinger med en viss oppholdstid i Norge har kunnet stemme i lokalvalg siden 1987, tok det tid før representanter med innvandrerbakgrunn kom med i det formelle lokalstyret i Drammen. Først i 1995 ble fire innvandrere, tre tyrkere hvorav én kvinne, og én pakistaner, valgt inn i bystyret. I mellomtida hadde Drammen kommune og de ulike innvandrerforeningene i byen gått sammen om å stifte et innvandrerråd.

Innvandrerrådet i Drammen inngikk ikke i det formelle politiske systemet, og rådet var ikke bare etablert for å fremme innvandrernes interesser. Det var også et redskap hos myndighetene i det lokale integreringsarbeidet. Rådet kom dermed til å fungere til dels på premissene til den lokale makteliten, og innvandrerne i rådet klaget flere ganger over manglende reell innflytelse. Rådet var også preget av indre uenighet og uryddige administrative og økonomiske forhold. På begynnelsen av 2000-tallet ble innvandrerrådet oppløst, men gjenoppstod som Drammens minoritetsråd kort tid etterpå. På fylkesplanet hadde Buskerud innvandrerråd blitt etablert på 90-tallet.

De ulike rådene har, i tillegg til å være et bindeledd mellom innvandrergruppene og de lokale styresmaktene, fungerte som springbrett inn i organisasjonslivet og lokalpolitikken. Representantene i rådet kunne høste viktige politiske erfaringer. Det kunne gjelde norsk organisasjonspraksis og opplæring i demokrati, ikke minst gjennom politisk samhandling med flertallsbefolkningen. Flere av rådslederne endte seinere opp som bystyrerepresentanter og foreningsledere.

Valget i nye Drammen kommune i 2020 var ikke spesielt oppsiktsvekkende når det gjelder innvandrerbefolkningen. Riktignok gikk andelen representanter med innvandrerbakgrunn noe tilbake, men verken før, under eller i etterkant av valget kom det noe oppstuss. Slik har det ikke alltid vært.

Fra 1990-tallet og fram til i dag har innvandrerbefolkningens deltakelse i lokalpolitikken vært preget av etnisk mobilisering. Innvandrergrupperinger har på bakgrunn av tro, klan og lokal tilhørighet i fraflyttingslandet drevet valgkampanjer rettet mot «sin» velgergruppe. Konkret har dette skjedd gjennom stemmegivning hos grupperingene.

De har brukt personstemmer for å fremme «sin» kandidat. På denne måten har innvandrerbefolkningen utvidet det politiske handlingsrommet. Framgangsmåten er ikke ulovlig; det meste kjente eksemplet i nyere politisk historie gjelder feministenes bruk av personstemmer under kommunevalget i 1971, det såkalte kvinnekuppet. Likevel skjer kollektiv velgermobilisering på denne måten relativt sjeldent.

Innvandrerbefolkningens ustrakte bruk av personstemmer har gitt uttelling, men har også ført til protester om innvandrerkupp, skapt sensasjonelle overskrifter i lokalmedier – og gitt hodebry for de lokale partiorganisasjonene, spesielt Arbeiderpartiet.

I nominasjonsprosessen har de fleste partiene håndtert en hårfin balansegang mellom å trekke til seg innvandrerstemmer på den ene siden og holde på etnisk norske kjernevelgere på den andre.

Det gjenstår å se om harmonien fra valget i 2020 vil vare eller om det fortsatt er en veg igjen før målet om politisk integrering er oppnådd. Uansett har innvandrerbefolkningen i Drammen beveget seg i løpet av sin femti år lange historie fra en avmaktssituasjon til å innta viktige politiske posisjoner i lokalsamfunnet.

Les også: