Som en liten, ekstrem gruppe fortjener ikke SIAN å sette agendaen i debatten

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hvis motdemonstrasjoner gang på gang eskalerer til vold, så er det kanskje best å bare ignorere provokasjonene fra SIAN.

Som drammenser var jeg lenge stolt av at vi er flinke både til å feire mangfoldet og til å håndtere spenninger som kan oppstå på en sivilisert måte. For eksempel har vi tidligere – i motsetning til for eksempel Oslo og Bergen – ikke latt oss provosere av SIANs stunts, men hatt en annen tilnærming. For eksempel har jeg i diverse debatter nasjonalt hatt gleden av å skryte av markeringen «Roser mot koranbrenning» som fant sted i etterkant av koranbrenningen i Drammen juni i fjor. «Vi vil dele ut roser som symbolet på fred, respekt og kjærlighet», sa Hatice Lük som var en av initiativtakerne.

Yousuf Gilanis initiativ til dialogmøte mellom SIAN og representanter for muslimer på Drammens bibliotek var også eksemplarisk. Dialogen har dessverre ikke bidratt til å moderere SIAN, men den har i hvert fall vist at det er mulig å snakke sammen i siviliserte former selv når avstanden er ekstremt stor. Og at muslimer i Drammen ønsker å håndtere motsetninger på en konstruktiv måte.

Men lørdag 10. april skjedde det som ikke burde skje. Omsider lyktes SIAN med å fremprovosere voldelige reaksjoner også i Drammen. Konfrontasjonene som oppsto mellom motdemonstranter og politiet var virkelig et skuffende og trist syn. Slike dramatiske scener i Drammen kan skape frykt i befolkningen, og ødelegge mye av det gode arbeidet som er gjort gjennom mange år for å skape gode relasjoner på tvers av etnisk og religiøs bakgrunn.

I 13 år har SIAN holdt på med slike antiislamske markeringer, uten at noen har brydd seg noe særlig om det. De siste par årene har imidlertid både SIAN og motstanden mot dem er blitt radikalisert. Motdemonstrasjoner har eskalert fra buing, til eggkasting og nå til voldelig angrep mot organisasjonens leder.

Hvorfor ser vi denne utviklingen nå, og hva kan vi gjøre for å hindre en videre eskalering?

Dette skjer først og fremst fordi SIAN er blitt mer radikaliserte. «Stop islamisering av islam», ble opprettet i 2008 i kjølvannet av karikaturstriden med den tidligere journalisten og veteranen i Human-Etisk Forbund, Arne Tumyr, som frontfigur. Deres aktivitet har bestått av stands og markeringer rundt om i norske byer, i tillegg til ganske intens aktivitet på nett og sosiale medier. Selv om de har hatt flere tusen følgere på Facebook, har deres markeringer i det offentlige rom vært ganske stusslig med kun en håndfull mennesker. På det meste har de klart å samle rundt 30 personer.

På konferanser om innvandring og islam i Oslo er det ganske vanlig at det dukker opp SIAN-medlemmer. Til tider oppleves de som høylytte møteplagere som ødelegger diskusjonsklimaet, spesielt mot slutten av konferansene og debattene. Dette har jeg erfart selv flere ganger.

SIANs budskap er at det foregår en islamisering av Norge som elitene i samfunnet lukker øynene for. Tumyr som kom fra et humanistisk ståsted mente at man burde være like krass i kritikken av islam som man var i kritikken av kristendommen. Problemet var at kritikk mot islam ble sauset sammen med konspirasjonsteorier og mistenkeliggjøring av muslimer.

Med dagens SIAN-leder, Lars Thorsen, har dette blitt enda verre. Dette ser man gjennom kontaktene de knytter med enda mer ekstreme miljøer, som den rasismedømte danske provokatøren, Rasmus Paludan. For to år siden ble også Thorsen dømt etter hatytringsparagrafen på grunn av innholdet i en løpeseddel som ble delt ut under SIANs markeringer. Den straffen hjalp veldig lite.

Etter SIANs «krenkefest» i Oslo 29. august som eskalerte til opptøyer, ble Thorsen invitert til å delta på Debatten i NRK. Der forsvarte han innholdet i løpesedlene som han ble dømt for, nemlig at «gode muslimer» er «dårlige medmennesker», at muslimer er «notoriske seksualpredatorer» som «voldtar i epidemisk omfang», og at alle som «bekjenner seg Muhammeds ideologi» må deporteres eller interneres på livstid. Han fikk til og med nevne konkrete personer som burde deporteres fra Norge.

At en slik ekstrem og hatefull organisasjon provoserer og skaper sinne, er fullt forståelig. Ti år etter 22. juli er det både trist og skremmende å høre den type konspirasjonsteorier og dehumaniserende retorikk mot muslimer. De 5–6 SIAN-representantene som reiser rundt for å provosere får vi neppe til å komme på bedre tanker, men også kreftene SIAN mobiliserer mot bør forsøke stå imot provokasjonene. Er det én ting som absolutt ikke bidrar til å forebygge muslimhat, så er det når muslimer svarer på ytringer med fysisk vold. Aggressive reaksjoner mot SIAN bare bekrefter deres fortelling om islam og muslimer.

Både Muslimsk Dialognettverk og Islamsk Råd Norge har oppfordret muslimer til å ignorere SIAN. Dette mener jeg er klokt i lys av de dårlige erfaringene med motdemonstrasjoner den siste tiden. Den grunnlovfestede ytringsfriheten gjør at vi ikke kan stoppe alle ytringer som oppleves som ubehagelige, eller krenkende.

En økt spenning rundt SIANs hatytringer mot islam kan med andre ord ha alvorlige konsekvenser for radikalisering og for vår nasjonale sikkerhet, slik også PST har påpekt i sine trusselvurderinger for 2021.

Det er viktig å huske at SIAN representerer svært få nordmenn, og de har ikke klart å vokse. Som en liten ekstrem gruppe fortjener de ikke å sette agendaen i debatten. Nordmenns holdninger til minoriteter blir stadig mer positive. La oss ikke snu denne positive trenden gjennom voldelige konfrontasjoner og økt spenning. Jeg håper opptøyene i Drammen den 10. april var en stygg parentes som aldri gjentas, og at Drammen igjen kan fungere som et godt eksempel for både håndtering av konflikter og feiringen av alt det positive knyttet til mangfoldet i byen.