Miste tråden

Illustrasjon: Karl Gundersen

Illustrasjon: Karl Gundersen

Av
DEL

MeningerEn eller annen gang de siste ti åra har jeg begynt miste tråden. Å plutselig ikke lenger klare henge med i egen tankerekke eller egne handlinger, midt i prosessen. Jeg starter på noe, setter meg ned for å lese eller skrive, og så… Så rykker jeg til og ser på skjermen igjen og har rent glemt hva jeg drev med. På skjermen er det gjerne en setning påbegynt som jeg ikke husker hvordan jeg planla avslutte. Imens har jeg tatt en kaffekopp, surfa litt på facebook. Sett ut av vinduet på været. Kanskje begynt lage en liten skulptur ut av viskelær-rusk. Jeg vet ikke hvor jeg har fått tak i viskelær-rusk engang. Jeg skriver aldri med blyant.

Jeg får da likevel produsert noe på et vis, jeg er en effektiv arbeider. Har en rask penn, leser fort, og husker ting jeg leste. Klarer oftest finne en kjapp snarvei på det tekniske. Dessuten er jeg ikke redd for å spørre kollegaer om jeg står fast. “Ehm. Unnskyld. Men hvor var det jeg fant den greia? Åh. Tusen takk. Du er en knupp!”

Men det er en ubehagelig følelse der.  En følelse av at jeg ville vært langt langt mer effektiv om jeg ikke brukte all denne effektiviteten jeg har til å kompensere for at jeg er blitt litt treg.

Noe har skjedd på de ti åra siden jeg kunne skrive lengre tekster i ett eneste drag, lett skli gjennom bøker om finanshistorie.. Til og med evnen til å gjøre noe så lystbetont som å spille dataspill er redusert. Der jeg før kunne bygge opp større virtuelle militærstyrker over timer for å så knuse motstanderen oppdager jeg nå at jeg sjekker mailen etter at par små slag, lagrer spillet, og glemmer starte det opp igjen.

Mister tråden, altså. I alt. Hele tida.

Raskt google-søk avslører synderen og det er jo ikke en overraskelse. Enten er jeg begynt bli tullerusk, eller så er jeg et menneske med for mye distraksjoner rundt meg. Da spesifikt at livet mitt eksisterer mer på internett enn andre steder.

Det er ikke bare meg, viser det seg. Spaltemeter på spaltemeter blir skrevet med alarmistiske overskrifter som “Slik ødelegger sosiale medier hjernen din” eller mer avmålte “konsentrasjonens tapte kunst”.

Vi er blitt så vant til stimuli fra diverse skjermer at vi ikke klarer selv det minste øyeblikks kjedsommelighet. Og det ser altså til at jeg synes det er veldig kjedelig å prøve å tenke ut hvilket synonym som best har de riktige konnotasjonene for denne setningen i teksten jeg har deadline på. Det er vel ikke helt utenkelig.

Løsningene som presenteres går fra det ekstreme innen askese (George RR Martin skriver sine bøker på en så gammel PC at den ikke får til internett.). Noen installerer overvåkningsprogrammer på mobilen så de kan se hvor mye tid de bruker på den og riktig skamme seg. En populær metode er å ha “digital detox”, eller slette appene fra mobilen. Kanskje man kan kjøpe ei vekkerklokke så mobilen lader om natta i et annet rom en deg? Effektivitetsguruer krever at du bare åpner mailen din på jobb to ganger om dagen, på faste tider.

Jeg vet ikke jeg. Om det egentlig hjelper. Det er deprimerende statistikk for hvor lenge internettbrukere klarer holde konsentrasjonen. Vi i nettavisbransjen kan se det på hvordan vi leser nyheter: Mange lesere faller fra om teksten blir lenge enn 500 ord (Vi er nå på 549). Men jeg kan jo ikke klage, jeg er ikke bedre selv.

Men jeg kan jo prøve. Heller enn å forsøke kontrollere meg med en digital slankekur skal jeg prøve på å trene hjernen min. Gi den noe tungt å løfte på. Sofaen skal bli mitt treningsstudio. Nå er det snart juleferie og jeg kan dedikere tid til å prøve lære meg å holde konsentrasjonen. Lese. Litt sakte.

På kindelen min har jeg lasta ned den boka om finanshistorie og Mary Woolstonecrafts reisebrev fra Skandinavia (sistnevnte er meget interessante, men setningsstrukturen i 1796-engelsk krever en konsentrasjon som man kanskje hadde i 1796. Før facebook). Det er en kamp mot vindmøller. Fanget som jeg er. Jeg er ikke optimistisk på vegne av meg selv. I løpet av denne teksten har jeg løftet opp mobilen 20 ganger, postet noe vittig på facebook, tatt tre kopper kaffe, og hatt et møte med sjefen. Men jeg kan prøve.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags