Da bombene slo ned i min egen stue

SPALTIST I DT: Alisa Daic fra Åssiden i Drammen er frilansjournalist fra Bosnia og Herzegovina, har bachelorgrad i media og kommunikasjon. og er en samfunnsengasjert filantrop. Hun har studert veiledning og coaching og jobber for å kunne hjelpe andre til å lykkes.
Illustrasjon: Karl Gundersen

SPALTIST I DT: Alisa Daic fra Åssiden i Drammen er frilansjournalist fra Bosnia og Herzegovina, har bachelorgrad i media og kommunikasjon. og er en samfunnsengasjert filantrop. Hun har studert veiledning og coaching og jobber for å kunne hjelpe andre til å lykkes. Illustrasjon: Karl Gundersen

Av
DEL

MeningerJeg skulle skrive noe om nytt år og nye muligheter, men det er bare fortsatt gamle meg som sitter her - uten noen klare, nye mål.

For meg er et nytt år som et par nye sko. Skoene er nye, men personen oppi skoene er fortsatt den samme.

Den personen bærer, i likhet med alle andre, en bagasje, som er usynlig for andre, men enkelte ganger for tung å bære helt på egen hånd. Kanskje vi kan ta en titt oppi den bagasjen idet vi gir oss i kast med det nye året. Vi kan lufte og brette pent sammen igjen det vi ønsker å ta med oss videre i livet, og ikke minst: kaste bort det vi ikke trenger lenger.

Ellers kan hele bagasjen sprekke når vi minst forventer det.

Først gang jeg kjente bagasjen min sprekke og alt som var inni den ble spredt til alle kanter, uten forvarsel, var da jeg leste Anders Giævers kommentar om krigsforbryteren Radovan Karadzic i VG.

Jeg husker at hjertet mitt banket som aldri før og at jeg nesten mistet pusten da jeg leste kommentarene som fulgte på Facebook. Jeg kunne nesten ikke tro mine egne øyne. Der ble Karadzic beskrevet som anerkjent psykolog og ikke krigsforbryter, mens kommentarene fra mennesker som aldri har opplevd krig eller vet hva hovedstaden i hjemlandet mitt heter eksploderte inne i hodet mitt.  

Hver eneste kommentar hørtes ut som et ekko av eksplosjoner jeg hørte hvert eneste sekund timevis lang ut i natta, den gangen da ingen av oss fikk sove.

Vonde minner, som for eksempel da vi var i kjelleren og hørte skudd og rabalder rundt oss, dukket uventet opp igjen. Minnet om da mamma klemte oss så hardt at det gjorde vondt fordi vi trodde at serbiske soldater var kommet inn i byen for å drepe oss.

Jeg var bare tolv år, min søster seks. Det var ikke vår kjeller engang. Vi måtte forlate hjembyen vår fordi en av våre serbiske naboer sa til oss at vi måtte flykte ellers kom vi til å bli drept.

På grunn av ham, og mange andre, vil du aldri høre meg si at alle serbere er mordere.

Den dagen, mange år senere, da jeg ble «bombet» av uvitende kommentarer her i Norge, ga jeg et løfte til meg selv. Jeg lovet meg selv at jeg en dag skal skrive en bok om alt jeg opplevde i løpet av krigen som startet da jeg var tolv år. Jeg ønsker at mine barn, og alle som ønsker det, skal få en historie om krigen i Bosnia fra en førstehåndskilde. En historie som ikke skal være bygget på verken hat eller rene fakta, men sannheten fortalt ut fra et barneperspektiv, krydret med nostalgi.

Første nyttårsdag i år leste jeg en kommentar under Lars Petter Soltvedts debattinnlegg om Mostar. Kommentaren ble publisert på Facebook-siden til DT Meninger.

Først ønsker jeg å rette en stor takk til forfatteren for forståelse av konflikten i mitt hjemland, samt en god beskrivelse av den politiske situasjonen etter krigen. Men en av lesernes kommentarer, den om at «det var langt ifra sannheten at muslimene var ofre og serbere skurker og mordere», gjorde at bombene eksploderte rundt meg igjen, og det midt i min egen stue!

Denne gangen traff minnet meg om da jeg løp og lette etter lillesøsteren min midt under et flyangrep. Jeg hørte at det ble skutt mot meg fra lufta mens jeg løp. Jeg var sikkert et bitte lite mål fra lufta ettersom de «bare» traff asfalten. Til denne leseren hadde jeg et spørsmål, akkurat det samme som jeg stilte da jeg leste kommentarene til Giævers kommentar:

Hva med krigen i Kroatia? Det var ingen muslimer der, da serbiske soldater angrep katolske kroater?

Jeg siterer en annen leser, en som kommenterte denne uvitende kommentaren, mens han refererte til massakren i Srebrenica, hvor mer enn 8000 muslimer ble drept av serbiske soldater: «Så lenge det finnes uvitende mennesker som deg i tillegg til det hatet disse menneskene viser mot ofrene til denne krigen vil det heller ikke bli en løsning.»

Jeg vet nå hva målet mitt skal bli i år. Det er å ferdig skrive boken min.

Selv om jeg opplevde hele denne grusomme krigen, mistet mange familiemedlemmer, og opplevde at min far ble hardt skadet, skal jeg aldri si at alle serbere er skurker og mordere.

Fordi mine bestevenner før og etter krigen var serbere og er fortsatt det. En serber har reddet hele familien min. En serber har reddet min far fra døden.

Jeg må skrive den boken. Man kan faktisk lære å forstå Jugoslavia fra Drammen.

LES OGSÅ:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags