Et av de store privilegiene i jobben min, er muligheten jeg har til å treffe barn og unge rundt om i landet, og muligheten det byr på til å høre hva de er opptatt av. Ofte står jeg utenfor tidlig om morgenen og ser de komme sammen eller alene til skolen. Det er en fryd, nå som jeg selv har store barn, å få være vitne til alt det morsomme, rare og fine som skjer når de møtes. Det er mye armer og bein og morsomme kommentarer. Men det er også noe annet.

Noe jeg særlig legger merke til – uansett hvor i landet jeg befinner meg – er den voldsomme klemmingen som foregår tidlig om morgenen. Eller high5s og fistbumps. Da jeg begynte å legge merke til dette, tenkte jeg først at det var herlig å være vitne til at unge mennesker åpenlyst viser sterke, positive følelser for hverandre uten å bli flaue. Selv var jeg ikke like fri og nær med mine klassevenner da jeg var 13-14 år.

LES OGSÅ: Noen sykepleiere lever av unge jenters dårlige selvbilde

Men så, etter å ha observert dette flere steder, ble jeg oppmerksom på noe annet som skjer samtidig. For klemmingen handler ikke bare om gleden ved å se hverandre igjen. Den handler også om å definere hvem som er innafor og utafor, og  det er en måte selv å få bekreftelse på. Og det er på mange måter forståelig. Det er lett, selv som voksen, å forstå hvor godt det er å starte dagen etter å ha fått klem av de 11 mest populære på trinnet.

Men, samtidig som de slenger seg rundt halsen på hverandre (som om de ikke har sett hverandre på ukesvis), er det alltid – og da mener jeg alltid – noen som står i utkanten og som følger tydelig med – uten selv å få en eneste klem. Og enda verre: Ingen sier hei til dem, heller. For noen kan dette være selvvalgt – at de synes klemming og high5s er kleint, for å bruke deres egne ord. Likevel er jeg ganske sikker på at det er godt for alle å møte et blikk som smiler og høre en stemme som sier hei din vei.

Unge jeg har snakket med gjennom årenes løp, forteller om hvordan de kan gå igjennom en hel skoledag uten å ha direkte kontakt med andre enn de lærerne som håndhilser på vei inn til ny time. En gutt fortalte meg en gang at han ofte tenkte på å dø, og at han hadde kommet frem til at ingen ville legge merke til om det faktisk skjedde. Hans opplevelse var at ingen brydde seg om han var levende eller død, for ingen så ham uansett.

Men hva kan vi gjøre med dette? tenker du kanskje nå. Jeg vil ikke be noen slutte å klemme, og heller ikke be unge om å klemme noen de ikke er trygge på eller kanskje er i en stor konflikt med. Det jeg vil, er at voksne snakker med barn og unge om normal folkeskikk – som det å hilse på hverandre faktisk er. Jeg ønsker at voksne snakker med barn og unge om hvordan det er å starte hver eneste dag uten en klem eller et hei og hva de hadde likt at andre hadde gjort, om det var dem ingen så.

Selv elsker jeg både å gi og få klemmer, men noe jeg setter enda større pris på, er å møte blikket til kolleger før vi finner plassene våre. Den lille praten ved kaffemaskinen, og nikket ved kopimaskinen. Da vet jeg at noen har sett meg i dag.

Et smil og et hei kan være nok til å gjøre en vond dag god. Slik er det også for barn og unge.



Les mer fra våre spaltister!