Det lir mot kaldere tider og enhver nordmann står nå ansikt til ansikt med et eksistensialistisk og moralsk dilemma som trenger inn i selve folkesjela: Når skal jeg skru på varmen?

Å skru på varmen eller ei handler nemlig ikke bare om overlevelse i vinterkulda.

Nei, det er en handling som nærmest er et valg av identitet. Det er en avveining av strømpris eller eventuelt (og selvsagt aller mest høyverdig i bondenasjonen Norge) hvor mye slit det var å hogge ved.

Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær, og dette er et motto vi lever med dypt inni oss. Det er nå vi skal vise hvem vi er.

Ta på deg en genser

Ulike tilnærminger til spørsmålet kommer an på generasjon. Først har vi rammer for tiltak. På Sysle barneskole husker jeg det var en absolutt grense for når vi fikk lov å ta av oss genseren og gå ut, og den grensa var ti varmegrader. Jeg nominerer herved ti varmegrader for offisiell «ta på deg en genser»-temperatur. Å gå rundt ute i skjorteermene under denne temperaturen gir deg med rette dømmende blikk. Det er moteversjonen av å kjøre på glatta med sommerdekk.

Ikke at det stopper ungdommen nå til dags. Bare ankler har de òg. Har aldri slått ei OL-floke i sitt liv.

Stillongs

Stillongs (fra Knut Stoknes Trikotasjefabrikk i Ålesund) ble introdusert for befolkningen på femtitallet og overtok totalt markedet. Såpass at stillongs ikke lenger er et varemerke men bare det vi kaller «lange underbukser til vinterbruk» uansett produsent. I alle fall de av oss gamle nok til å ikke kalle det «tights». Jeg vil hevde at dette produktet har definert sekstiåttergenerasjonen og etterfølgende generasjoners forhold til varme og fyring.

Man skrur rett og slett ikke opp termostaten før både genser, stillongs og raggsokker er på. Det hjelper ikke at du føler deg litt feit med bukser under olabuksa.

En del av mine ungdomsårs påkledning var «Miss Sixty» og deres åletrange bukser som satt lavt på hoftene. Uten stillongs. Enhver liten bris trakk gjennom stoffet og klistret minusgradene mot låra og liksom klamret seg til margen i lårbeinet. Men vi holdt ut, i protest mot foreldregenerasjonen.

Ikke at det ikke er gjort opprør mot det korrekte inneklimaet heller. Store deler av min barndom besto av å tukle med termostaten i de få rommene der det var mulig (det vil si kjøkken og bad). Til allmenn forargelse i husholdet.

Sammen med stillongs hører selvfølgelig vinterdyne, siden soverom per definisjon er kaldere enn resten av huset. Det er ikke noen vits i å ha det varmt der, du er uansett bevisstløs. I en slags kokong. I barneskolealder snek jeg morgendagens klær med meg under dyna vinterstider, så jeg ikke trengte forlate kokongen før jeg var ferdig påkledd.

Kråka

Den aller største synden, verre enn å varme opp huset før man har tatt på seg en genser og tøfler, er å fyre for kråka. Hus skal tross alt varmes opp segmentsvis. Det vil si at de ulike delene av huset skal holde ulik temperatur. De tillatte 20 grader pluss på badet er for eksempel uhørt i gangen der utgangsdøra er. Denne nøysomme soneinndelingen opprettholdes ved en streng kontroll av dører.

Gangen er som luftslusen i den internasjonale romstasjonen. En beskyttelse mot atmosfærens tomhet samt høyt forbruk av kilowatt-timer.

Sånn var det, i alle fall. Man kunne kanskje skylde på det moralske forfallet når det gjelder økende behagelig temperatur, men mest er det nok at vi har råd til litt mer strøm nå. Og så har vi mer isolasjon i veggene og det er to lag glass i vinduene, og fjernvarmeanlegg og all mulig slags nymotens greier.

Vi trenger strengt tatt ikke tenke sånn. Men likevel sitter jeg nå her. Kvier meg for å skru opp tempen. Det er meldt ti varmegrader. Jeg pakker opp en genser.

Les også

Fanget av manneklemmen