Gå til sidens hovedinnhold

Spør beslutningstakerne hva den konkrete effekten av nedstenging er, og de står mumlende svar skyldig

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Spør beslutningstakerne hva den konkrete effekten av nedstengning er, og de står mumlende svar skyldig. Og spør du om effekten av å stenge kunstsenteret, eller klesbutikken, så vil de sannsynligvis ikke skjønne hva du snakker om.

Akkurat nå er hele byen stengt ned, til tross for at lite smitte har blitt påvist i butikker og uteliv. Effekten av nedstenging finnes det ingen konkrete tall på. Alt hviler på tilliten til matematiske modelleringer.

Hver gang jeg går forbi Buskerud Kunstsenter myser jeg litt inn vinduet og sjekker ut utstillingen i forbifarten. Altfor få besøker det stedet, dessverre. Sjelden har jeg sett mer enn fem mennesker inne av gangen i det cirka hundre kvadratmeter store gallerirommet. Nå kan ingen besøke det, fordi det er stengt på grunn av smittevern.

Kunstsenteret har ikke forårsaket ett eneste smittetilfelle. Akkurat det er helt sikkert. Likevel er det stengt.

Det samme kan sies om en hel rekke forskjellige steder i byen. Puber, butikker og restauranter som har god plass, sjelden er fulle, har upåklagelig oppfølging av smittevern, og har aldri fått påvist noe smittetilfelle. Nå er alt stengt i ett stort sveipende grep. Hvorfor?

Svaret er selvfølgelig at alt stenges fordi de anses som potensielle åsteder for fremtidig smitte. Akkurat som vi alle kan, muligens, bli smittet. Eller kan vi det?

Det er vanskelig å spå, især om fremtiden, har det blitt sagt. Annerledes er det med vår tids krystallkule: de matematiske modellene. Sannsynligheter og simuleringer er den nye kaffegruten, og i deres abstrakte univers finnes et klarsyn som vanlige dødelige bare kan drømme om.

Alt vi ser av tiltak i dag er fundert i matematisk modellering av smittespredning. Avanserte digitale simuleringer som spår virusets veier.

Med modellenes hjelp har ekspertene forutsagt, og bestemt, at alle steder hvor folk samles er smittefarlige.

Nesten alt koker nå ned til såkalt «mobilitet» – det blotte faktum at folk beveger på seg defineres som smitterisiko. Det blir ikke gjort noen forskjell på hvem som beveger seg, eller hvor de skal. Alle folk og steder blir beregnet som akkurat like risikable.

Det som er så grundig irriterende når vi ser hvordan tiltakene slår ut i praksis, er at vi lett kan se hvordan et gitt sted ikke egentlig er noen faktisk risiko. Dette er punktet hvor modelleringene kolliderer med virkeligheten.

Matematiske modeller befinner seg i en verden av det generelle og universelle. Levende mennesker derimot, befinner seg i en verden av det partikulære og spesifikke. Vi er ikke tall, eller punkter i en graf, eller faktorer i en statistikk. Vi er konkrete mennesker av kjøtt og blod. Butikkene og serveringsstedene våre er også konkrete – og de som ikke er kjedetilknyttet, er helt unike.

Men inne i modelleringene kommer ingen av disse konkrete kvalitetene fram. Der spiller det ingen rolle om Geir, Guri eller Gro er ute og går, eller om de skal på Kunstsenteret, på Lauritz eller Gullsmeden. Alt er redusert til identiske kvantiteter, uten differensiering. Abstrakte X, Y, Z, 0 og 1. Fraværet av kvaliteter gjør verden lettere å kalkulere, men i slengen fjernes alt som er interessant, spesifikt og unikt.

For de av oss som befinner oss utenfor simuleringen, altså i virkeligheten, så vet vi godt at Gro er mer påpasselig enn Geir, og at yogasenteret har bedre plass enn karateklubben. Men slike avveininger og dagligdags fornuft kan ikke tas med i beregningen, fordi det er for komplisert.

Men selv et lite barn kan forstå disse forskjellene. Hvis modelleringen skulle tatt menneskeform, så ville den umiddelbart blitt umyndiggjort på grunn av sterkt svekkede sjelsevner. Den ser ikke engang forskjell på to mennesker.

Likevel ser vi på disse hieroglyfene og blir slått av ærefrykt over hvordan de kan forutsi kurver, stigninger og spredninger, og vi bøyer oss for deres diktat.

Spør beslutningstakerne hva den konkrete effekten av nedstenging er, og de står mumlende svar skyldig. Og spør du om effekten av å stenge kunstsenteret, eller klesbutikken, så vil de sannsynligvis ikke skjønne hva du snakker om. Alt som vises til er en spekulativ grad av sannsynlighet.

Noen tror nok det er irrelevant eller misforstått å spørre hva effekten er av å stenge ett spesifikt sted, men lite er mer betydningsfullt for den det gjelder. De bør kunne få et tydelig svar på hvorvidt deres mulige konkurs faktisk bidrar noe for å begrense denne mytiske smitten.

Alle som må stenge uavhengig av deres konkrete smittefare, lider i praksis unødig. De er dratt med i dragsuget av en unyansert strategi.

Det er litt som å gi 30 mennesker cellegift, fordi du vet at én av dem har kreft. Det er kollektiv avstraffelse.

De som påstår at alle steder har lik smitterisiko, avslører bare en manglende evne til å skjelne. Hvis du går rundt og ser kun ansiktsløse vesen og fasadefrie bygg, så lever du i en vrangforestilling og trenger hjelp.

Dessverre er mye av byen i ferd med å bli nettopp det, maskelagte spøkelser i masseproduserte leiligheter.

Konsekvensene av denne matematiske tenkningen, som fjerner alle kvalitative egenskaper fra stedene de simulerer, er at nettopp de særegne og stedsspesifikke får størst problemer.

Mye mulig er det komplekst å utarbeide en nyansert smittevernstrategi. Men det er ikke umulig. Fraværet er egentlig et resultat av politisk latskap, at de ikke gadd, tok tid, evnet eller orket å gå inn i detaljene, for å redde konkrete risikofrie bedrifter.

Ordføreren praktisk talt bønnfalte regjeringen om nasjonale tiltak, som om ingenting er unikt med Drammen. Kanskje hun får rett. Hvis ingen snart får stoppet dette vanviddet av generelt og unyansert smittevern, kan vi ende opp med en by som er akkurat som simuleringene – uten egenart og kvalitet.

Les også:

Les også

Disse utestedene måtte betale tilbake korona-støtte: – Vår feil

Les også

Varsler konkursras: – Folk har pantsatt husene sine

Les også

Vil servere utendørs til 23.30 - men får kontant svar fra naboene: – Hensynet til boligene må gå foran en pub

Kommentarer til denne saken