MIF-bloggen: Millie med fløtesaus

Fløtesaus? Vegard Hansen er innom kaniner i dagens spalte.

Fløtesaus? Vegard Hansen er innom kaniner i dagens spalte.

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

SpaltistJeg ble 47 år forrige mandag. Jeg fikk en gave. En gave for mye.

Moren min er flink til å sy og legge opp bukser. Hun stryker skjortene mine og gir meg god mat med de nydeligste sauser når jeg er lei knekkebrød. Hun er den beste moren jeg kan tenke meg.

Men hun ga meg servietter til bursdagen min. Og et håndkle. Selv om jeg har sagt at jeg ikke trenger flere håndklær. Eller pyntegjenstander. Eller sengetøy. Jeg trenger ikke flere duker, slips eller sokker. Og jeg vil ikke ha blomster eller lommetørklær. Jeg vil ikke ha noe. Jeg har alt jeg trenger.

Jeg har en fin, veloppdragen gutt – og jente. Jeg har hus, bil, motorsykkel og stor TV. Jeg har øl i kjøleskapet og brennevin og sovepiller om vi skulle tape. Og jeg har altså en snill mor som ikke vet det beste hun kan gjøre for meg.

Da får det heller være at jeg får håndklær til bursdagen.

Servietter var det så utenkelig at jeg skulle få, så det hadde jeg ikke fortalt at jeg ikke trenger. Men man kjøper da ikke servietter til en mann på 47 år…!?

Det er omtrent som å ta på puppene til ei fremmed dame – sånt gjør man bare ikke.

– Alle trenger håndklær og servietter, sa moren min. Men det gjør altså ikke jeg. Jeg har fortsatt servietter fra bryllupet – for tolv år siden.

Bjarne fikk også en gave her om dagen; et nytt familiemedlem. Overraskende nok, for jeg har ikke sett at Tone har vært i lykkelige omstendigheter. Ikke nå. Men plutselig dukket det opp et lite avkom – en ulldott med fire bein og skarpe tenner. Millie. En kanin. Som driter inne og gnager på bordbein, barnefingre og tredemølla til Bjarne. Som kanskje er det aller mest skjebnesvangre. Bjarne trenger den tredemølla.

Små kaniner – særlig hunner – må visstnok tilvendes; dulles og koses med, vises rundt i huset og presenteres for naboene. Og de må ikke under noen omstendigheter bures inne. Da kan de bli sure. Og sure kaniner er aldri noe bra.

Hunnkaniner er nok ikke så ulike andre hunner. Av en annen rase.

Jeg var i Rio før jul i fjor og fikk oppleve nøden og fattigdommen i en av favelaene. Nå har et lag fra den samme favelaen vært her og vunnet Norway Cup og spilt mot vårt juniorlag. Og sett overfloden hos oss, personifisert gjennom Per Fjeld-Olsen.

Jeg dømte. Det var lett – som jeg alltid har sagt at det er. Når man kan de viktigste reglene, er sånn noenlunde mobil og verken har grå stær eller skjeve hornhinner. For man har hjelp til det som er vanskelig; linjemenn til å ta offside og kast, klokke til å ta tiden og fløyte til å gi lyd. Da gjenstår det bare å følge med, blåse når noe ureglementert skjer og peke i riktig retning.

Om en vanskelig situasjon skulle oppstå – og det kan jo hende – kan man se an spillernes reaksjon og tenke seg litt om. Skulle man likevel unntaksvis komme til å peke feil vei, har man to alternativer:

1. Reagere med arroganse eller sinne, eller begge deler. Dette vil normalt føre til polarisering og dommerforakt, og er derfor den mest anvendte praksisen.

2. Strekke hendene i været og beklage. En slik oppførsel vil sannsynligvis føre til sympati, men det er vanskelig å si da denne metoden sjelden eller aldri har blitt benyttet.

Per Fjeld var altså linjemann, eller AD1 som han insisterte på å bli kalt. Det gikk sånn passe. Tyngdekraften har tatt brystet, magen, baken og alt sammen, så belastningen på stubbene under shortsen var enorm. Utover i 2. omgang begynte han dessuten å bli sulten. Så nedover mot leilighetene, hvor velduftende middagsretter var i emning, gikk de korte beina så fort at han fikk overvekt og holdt på å velte flere ganger. Han fikk akkurat hevlet seg i tide, bortsett fra en gang da han måtte jage en overgang. Hadde ikke gjerdet bak dødlinjen vært så kraftig hadde han forsvunnet gjennom leilighetene, over Arbeidergata og rett ut i Drammenselva.

Dommerne mot Ull/Kisa hadde ikke de samme problemene. Men slet likevel.

Hellum fikk ikke straffe. Ikke Morten heller. Ikke engang Pelle fikk straffe, selv om han ble meiet ned innenfor 16 meteren – på offentlig sted, med barn til stede. Vi hadde ikke fått straffe om de så hadde kjørt oss ned med lastebil eller rappet oss over knehasene med balltre. Alt var lov i deres 16-meter. Alt. Ikke fikk vi tre poeng heller, selv om vi hadde ballen mest og flest sjanser. Men en billig utvisning fikk vi. Og et riv ruskende feil annullert mål.

Mannen i svart hadde en mørk dag. Fyren med flagget også – Boye var ikke i offside!

Jeg har en betinget dom hengende over meg, men er ikke redd for å bli parkert på tribunen med gult vaktantrekk igjen. Jeg sier som i «Ute til lunsj»: - Jeg forteller om ting som har skjedd meg, og navna må jeg jo ha med.

For dette er fakta – jeg har bevis; alt ligger ute på nettet. Jeg har sett det og har vært i harnisk.

Jeg har vært i Bergen også, så nå er humøret bedre – byen mellom de syv fjell fortsetter å gi oss gode opplevelser. Vi spilte mot Åsane, på naturgress. Fin bane. Brukbart spill. Fantastisk resultat.

Vi har slått Brann, så vi taper faen ikke for en bydel.

Kampen var tett, tettere enn resultatet tilsier. Men vi var trygge bakover og giftige fremover – da er det mulig å vinne jevne kamper 4–1. Det var ikke blendende vakkert hele tiden, men jeg elsket det likevel. Innsatsen, duellkraften, blokkeringsevnen. Vinnerviljen. Og spillet. Tidvis. Med ballsikre midtbanespillere og spisser som penetrerte åpne rom som en horebukk på Magaluf. Særlig Boye. Boye er en naturlig målscorer som putter ballen i nettet ved enhver anledning; på trening, rekruttlag og A-lag – når han får sjansen. Men han har spilt lite. Altfor lite. På grunn av min feighet og noen – la oss kalle det; integreringsproblemer.

Det var en god beslutning å endelig sette ham på banen. Det har vært mange dårlige beslutninger som har plassert ham på benken.

Han scoret to mot Åsane. Den første ved å stikke hodet inn i et vepsebol av forsvarere og legge dreads, tenner og nese i potten for å få ballen i mål. Den andre kippet han inn på vakkert vis. Det var ren klasse, afrikansk toppklasse. Som samtidig satte den siste spikeren i den oransje kisten.

Mellom de to dukket en blid 17-åring opp – bokstavelig talt – inne i Åsanes målgård. I de to siste bortekampene har Ulrik hatt karantene, Sell har spilt, Sell har scoret og Mjøndalen har vunnet

Det nærmer seg et tidspunkt hvor William Sælid Sell ikke lenger kan ignoreres når alle er tilgjengelige.

Lars Arne rydder ut utstyr og vasker draktene etter bortekamper. I det siste har han stadig funnet tre poeng mellom møkkete sokker og svette drakter. Nå har vi kun ett tap på siste tolv, og bare sluppet inn åtte mål på de tolv kampene. Sandefjord har fire tap på sine fem siste, men er sju poeng foran likevel. Etter kampen på mandag kan det være fire. Med seier. Til oss.

Jeg tror vi går for det.

For det er på tide å slå Sandefjord, karer. Det er på høy tid.

For å klare det må vi opp på vårt beste, i spill, konsentrasjon, innsats og innstilling. Husk at alle valg du tar – store som små – på hver sin måte vil påvirke resten av kampen. Kanskje resten av livet. Så du har ikke tid til å henge på knærne, har ikke tid til å henge med hodet, har ikke tid til å henge deg opp i dommeren. Du kan ikke ligge nede og du kan ikke sitte på ræva. Er du er sliten, lat som ingen ting. Slår du deg, ignorer det.

Jeg er redd du må sprenge dine mentale grenser på mandag. Hvor vondt er du villig til å ha det?

Om vi så må ofre livet karer, så la oss dø sammen – for stort viktigere enn dette blir ikke en fotballkamp.

Og kanskje – kanskje – får vi en slik høst vi drømmer om. En slik høst vi trenger. En brun drøm med utropstegn.

Jeg tror forresten kaniner smaker ganske godt, Bjarne. Fire hundre er ikke noe ublu pris for en søndagsmiddag; Millie med fløtesaus.

Trenger dere hjelp med sausen, kan jeg høre med moren min.

Artikkeltags