Gå til sidens hovedinnhold

Punktum finale

Artikkelen er over 4 år gammel

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Ozonlaget krymper, polarisen smelter og jorden spinner rundt sin egen akse med en fart på 1.600 kilometer i timen – i et univers jeg ikke forstår.

Hvor pengegriske, kyniske predikanter lurer minstepensjonister, nådeløse hylekor korsfester en skiløper med salve på leppene, en avsatt landslagssjef får fire millioner i etterlønn, snøen laver ned i begynnelsen av november og nedsnødde amerikanere velger en ubehøvlet, rasistisk mannssjåvinist til president.

Og vi tapte en fotballkamp med 20 055 minutters pause.

Det er ikke mye å glede seg over om dagen. Men mer enn nok å skrive om.

Jeg har skrevet om religion før – noen få ganger med håp, stort sett med mistro og skepsis. Og nå med vemmelse. For virkelig ille blir det først når man setter likhetstegn mellom pengegaver og lykke. Eller mellom «så» og «høste» som Jan Hanvold sier.

– Gud i himmelen kan frelse og helbrede deg – for han elsker deg. Men han trenger penger. Og de må gis via meg – med kontanter, kort eller avtalegiro.

For mange år siden ble jeg invitert av Visjon Norge til å være med på et intervju i det gamle Honda-bygget på Gulskogen. Jeg visste ikke den gang hva det var, men snudde i døra da jeg ble møtt av kaklingen fra mennesker som talte i tunger og lange reoler med tidsskrifter som truet med helvete for dem som trosser Guds ord. Om for eksempel å lyve eller stjele.

Jeg forstår ikke hvordan Hanvold tør å holde på som han gjør hvis han tror på sitt eget budskap.

Hvis Gud mot formodning skulle eksistere, tipper jeg han angrer litt på konseptet «demokrati» om dagen.

– Folket skal bestemme! Besluttet en litt sliten Gud som jobbet med politiske styreformer den sjette dagen – kanskje etter et par kalde i skyggen en sval ettermiddag.

Demokratiet er en god idé, men har sine klare begrensninger – særlig på grunn av alle velgerne.

– Det beste argumentet mot demokratiet er en fem minutters samtale med gjennomsnittsvelgeren, sa Winston Churchill en gang. Mange mennesker er av natur politisk tilbakestående. Vi setter oss stort sett ikke inn i saker, tenker populistisk og tenker på oss selv. Og stemmer for Brexit og på Donald Trump.

Jeg så en fin en dagen etter presidentvalget: Britain: Brexit was the stupidest, most self-destructive act a country could undertake. USA: Hold my drink.

Vi tapte sesongens fire første bortekamper og mistet fem poeng til bunnlaget. Vi røyk mot Asker i cupen og ble rundspilt av Ull/Kisa. Dio brakk kneet – igjen. Og Thomas fikk strekk igjen og igjen.

Men vi slo serievinneren to ganger og er det eneste laget som ikke tapte hjemme. Vi produserte Norges beste unge stopper, hentet verdens beste keeper og fikk til slutt en kvalikplass.

Så det har vært opp- og nedturer, vi har vært i himmelen og i helvete. Jeg har vært naken på TV, i harnisk på Jessheim, i fistel mot Sandnes og på tribunen mot Kongsvinger. Det har vært jubel og skuffelser og kanskje noen tårer. Som alltid. For oss.

Det skjer usedvanlig ofte noe ekstraordinært og rart med oss i brunt.

Som i kvalikkampen mot Jerv. På naturgress på Levermyr – akkurat den helgen Grimstad satte nedbørsrekord med 162 mm på ett døgn. I to plussgrader, med kuling i kastene.

Sosha vaket som en fisk i målet, Gauseth tro vannet på midten, Sell var blå som en smurf og Pelle skalv seg nesten hvit. Stilson fant vi ikke igjen før vi gravde han fram da vi kom tilbake to uker senere.

Det var kaldt, vått og umulig å spille fotball – i hvert fall etter et kvarter. Det så alle, bortsett fra de i svart, Glenn Andersen og han fra 3050 som lå og sov under et sete i bussen.

3050 var forresten litt færre enn forventet. Jeg tror noen av dem må ha veltet, trillet ned til vollgraven mellom første rad og reklameskiltene og funnet en fuktig grav i det kalde, grumsete sølevannet. Men de som holdt hodet over vannet gjorde så godt de kunne – de gurglet samstemt på kjente melodier. Men det var vanskelig å høre hva de sang. De hadde munnen åpen og jeg så det boblet, men jeg klarte ikke å registrere noen gjenkjennbare ord.

Det blåste, regnet og bråkte så jævlig at det var vanskelig å kommunisere med spillerne. På slutten av omgangen – da vannet var på sitt høyeste – vurderte jeg å sende flaskepost til kaptein Olsen Solberg på motsatt back. Budskapet ville vært enkelt: Vipp opp ballen, spark den fram og løp etter!

Til pause måtte jeg dykke ned etter huskelappen min. Der sto det kun ett punkt: Avbryt kampen! Heldigvis tok dommeren til fornuft, men ikke før han hadde konferert med NFF – utrolig nok.

Det må ha vært den enkleste beslutningen forbundet har tatt siden de lot Tord Grip gå i ’88, uten å ha vunnet en eneste fotballkamp.

Etter isbadet i Grimstad var det to ukers pause. Jeg rakk å være på byen, på travbanen, på Malin og hos tannlegen. De to sistnevnte hadde jeg forresten rukket i en vanlig pause også – i hvert fall hver for seg. Besøket hos tannlegen var unnagjort på ti minutter, men kostet en tusenlapp. For å gape, ta to bilder, spytte litt tannstein og trekke kortet. Det er faen meg nesten på Hanvold-nivå.

Etter pausen kom 2. omgang. Etter 2. omgang var det ingen ting.

For vi tapte 2–1 og ble utslått. Til slutt. Selv om været var fint, banen helt ok og Sosha(!) headet en corner i mål på overtid. Men Hagenes blåste for sikkerhets skyld fordi det nesten var frispark på Ulrik i situasjonen i forkant.

Så nå er det slutt. På treninger, kamper, gleder og sorger. På små fall og store løft. Og motsatt.

Det er over. Og tid for å takke. Det er kanskje urettferdig å trekke fram noen, men enda mer urettferdig å la være. Å nevne Jokke. Som var hos oss i åtte sesonger. Som ble en mann i MIF – en bra en. Og spiller. Nå tar han med seg Maria, venstreslegga, vinnervilje, dommerhets, assists og frisparkmål og drar til Sandefjord. Han vil bli savnet. Av en hel klubb. Og av meg personlig.

En annen spiller vil få drakt nummer tre. Vi vil finne en annen venstre back. En annen kaptein.

Men bare Jokke kan være Jokke.

3050 har støttet oss i tykt og tynt. I nord og sør. Og på Gjemselund – hvor jeg sto sammen med dem. Jeg sang ikke, men bidro litt som tekstforfatter:

– Inn med Pellegrino, å-å-å inn med Pellegrino, inn med Pellegrinoooo – pååå toooop.

Og: – Pelle på topp, Pelle på topp, Pelle, Pelle, Pelle på topp.

Jeg vil nok ikke motta noe pris for banebrytende tekst, men det var et viktig budskap der og da.

Vinteren har for lengst fått godt tak i nese og nakkehår. Jeg har sno i ansiktet, kulde i knoklene, is på trappa og snø i oppkjørselen. En sesong er over og en annen har begynt. Med julebord, skallebank, neglesprett og snøskuffe.

Jeg har skuffet kubikk med snø og mange supportere de siste ukene. Men kun ei jente fra Kristiansand.

Desember er lang, men dagene korte – solen går ned nesten før den har stått opp. Men innimellom når dens varme stråler helt ned til oss, slikker bort rimet på det frosne kunstgresset og gir løfter om en ny vår. En varm, fin årstid som nok en gang vil kjempe seg vei gjennom snø og is og blader fra i fjor, med en ny sesongstart, nye kamper og nye muligheter.

For verden går nok videre, selv med Brexit, Trump og tap mot Jerv. Jorden vil fortsette å spinne, rundt seg selv og rundt solen – i en syk fart – i et univers jeg fortsatt ikke forstår.

Men tidene vil endre seg. Ting vil endre seg. Noen ansikter blir borte, andre vil komme til. Og laget og klubben vil utvikle seg. Videre. Fremover. Oppover.

Mellom garderober, nedsnødde tribuner og knuste drømmer er det allerede ny optimisme.

Men nå er det over for denne gang. Punktum finale.

Så takk for i år. For det aller meste. Til de aller fleste.

Helt avslutningsvis vil jeg minne om Henrik Ibsens ord: – Mer enn livet mine herrer, er en drøm som ei fikk liv.

Vi prøver igjen. I april. Om solen ikke har sluttet å skinne. Og jorden ikke har sluttet å spinne.

Kommentarer til denne saken