Rett opp

Av

Her er Vegard Hansens egne ord etter opprykket til Eliteserien. Skrevet natten etter seieren mot Florø.

DEL

MeningerNår dette skrives er det drøyt ti timer siden dommer Tennøy blåste i sin fløyte for siste gang og satte en stopper for smerten. En stopper for OBOS-ligaen.

Jeg sitter på kontoret - litt full og litt sliten, men veldig glad. Jeg kikker ut av vinduet og ut i den svarte natta. Og tenker at aldri har jeg vært lykkeligere.

Jeg vil ikke sove. Jeg vil føle. På seieren. På opprykket. Jeg vil glede meg inn i evigheten.

Da Viking gikk opp til 4-2 på Isachsen satte det seg fast en klump i magen. En vond en. Den satt der hele den påfølgende uken, og ble større og vondere for hver dag som gikk.

Tenk om det ikke går. Tenk om vi taper. Og Aalesund vinner.

Men tenk om vi vinner. Tenk om det er vi som rykker opp.

I år. Kanskje. I år.

Kroppen nærmest ristet av forventning når jeg tenkte på det.

Men håpets bakside er lidelse. Og det er den siden jeg kjenner best. Dessverre.

I det Tennøy blåste for første gang strammet det seg ytterligere til i mellomgulvet. For vi startet rufsete; med labert press og en nestenulykke.

Jeg stod på det sleipe gresset og krysset armene over brystet, hvor hjertet dundret mot overflaten. Gjennom trøye, genser og jakke. Jeg var nervøs. Nesten redd. Jeg kjente det i brystet, mellom skuldrene og ned langs ryggraden. Jeg kjente det i blodet som hjertet pumpet oppover mot ørene. Og i den svake skjelvingen som gjorde armene nesten visne.

Men langt inni meg fant jeg en kraft - som jeg alltid gjør - som får bukt med nervene. Jeg fikk tak i følelsen av hva som var viktig. Og fikk satt høyere press og satt opp Sell på kant. Han løp fra backen, løftet blikket og fant Occean. Akkurat der han skulle være akkurat da. Ikke for sent, ikke for tidlig, men akkurat tidsnok til å skli ballen i mål. Så fant Tonny den store mannen med en elskverdig pasning. Occean passerte keeper, løp fra Hove og skjøt ballen inn i målet. Inn i historiebøkene. Til 0-2 og game over. Skulle man tro.

Men nei da.

Det ble 93 smertefulle minutter. I visshet om at et Florø-mål ville skape helvete. Uansett når det måtte komme.

Minuttene kreket seg avgårde som skadet maur. Det er rart hvor lenge 45 minutter kan føles under kamp. Og hvor fort de forsvinner på Anchas. Jeg kikket på klokka hvert annet sekund. Helt til Tennøy endelig, endelig så på sin klokke en siste gang, hevet høyre hånd og langsomt puttet den vakre, svarte fløyta inn mellom sine røde lepper og blåste sluttsignalet som sendte Mjøndalen til seier. Som sendte Mjøndalen tilbake til Eliteserien. Rett opp. Uten kvalik.

Det var så ubeskrivelig deilig. Det pitret under huden og boblet i hodet - det var som om det nesten ikke var plass i kroppen til alle følelsene. En lang sesong var over, med så mye spenning. Så mange nerver. Med forventninger. Med oppturer og nedturer. Som fotballen alltid byr på.

Men det gikk bra. Det gikk bra denne gangen.

Våre gutter klarte det. Våre gutter bukker ikke under for litt press. Selv om det står mye på spill.

Jeg tror faen meg de liker det. Jeg tror de elsker det.

En slik mentalitet kan få oss ganske langt. Også i Eliteserien.

De jobber for hverandre, står opp for hverandre. De er glade i hverandre.

En sånn gjeng er vanskelig å slå. En sånn gjeng er vanskelig å stå i mot. Mange har prøvd, få har lyktes.

Jeg takker og bukker, gutter. Dere har vært fantastiske.

Kenneth og jeg gikk sist av banen. Jeg hadde klemt ham. Klemt ham som jeg pleier når vi rykker opp. En maskulin klem som suppleres med harde slag mot ryggtavla, som for å slå bort alle tegn til noe annet enn kameratskap.

- Vi klarte det igjen, Kenneth, sa jeg.

- Ja, svarte han - vi klarte det igjen.

Det var som om noe løsnet i halsen og la seg over stemmebåndet. Så jeg nøyde meg med den ene setningen.

Da Tennøy blåste sitt vakre sluttsignal ble klumpen i magen brått borte og etterlot seg et tomrom. Som etter en orgasme. Jeg følte meg utslått. Men også oppglødd. Det er derfor jeg sitter her. På kontoret. Med tabellen på skjermen og speilbildet av et smil i vinduet. Klokka 04.13. Natt til 12. november 2018.

Jeg tenkte på foreldrene mine, som var med på feiringen. På Adrian, som kom løpende mot meg og ga meg en klem. Som han kun gjør når vi slår Godset eller rykker opp. Jeg tenkte på alle som støtter oss, som jubler med oss. Som lider med oss. På 3050 og Dala som har vært helt fantastiske. I medgang og motgang. Og på administrasjonen og frivillige, som alltid sier ja.

Mjøndalen er et sted med fine folk. Som gjør Mjøndalen Idrettsforening til en fantastisk klubb.

Gåsehuden strøk meg oppover armene og jeg hadde en stor, god følelse inni meg. Øyelokkene ble tunge og blikket sløret. Tårene truet med å slippe, men jeg var ikke lei meg. Jeg smilte.

For det ble akkurat en sånn kveld jeg hadde drømt om, en sånn kveld jeg jobber for. Alt jeg ble født til og alt jeg lever for. Denne kvelden rettferdiggjør alt. Denne kvelden berettiger alt.

Det føltes som om det var den lykkeligste dagen i mitt liv. Fordi det lå en forventning der. Et slags press. Som vi innfridde. Vi klarte det. Vi rykket rett opp.

Jeg kommer aldri til å glemme disse timene. Denne dagen. Denne kvelden og natta.

Takk, alle sammen. Takk.

Og vær så god.

Det kommer mer. I Eliteserien. For så jævla gode er de ikke.

Og hvem vet, kanskje får jeg en klem av Adrian neste år også. Eller to.

Nå skal Karlsen og jeg reise litt rundt og se hvordan det går med Aalesund i kvalik.

Er det noen som vet hvor man får leid limo? En hvit en. Med kjøleskap.


Send inn tekst og bilder «

Send oss en artikkel fra arrangement du ønsker å dele i Drammens Tidende.

Artikkeltags