Åpenhet og trygghet kan ikke bygges på en grunnmur av taushet og ansvarsfraskrivelse

NÅR DET BLIR VANSKELIG: «...det er i vanskelige tider vi har mulighet til å vise hvem vi er og hva vi står for», skriver en idrettsvenn fra Buskerud i dette innlegget.

NÅR DET BLIR VANSKELIG: «...det er i vanskelige tider vi har mulighet til å vise hvem vi er og hva vi står for», skriver en idrettsvenn fra Buskerud i dette innlegget. Foto:

Av
DEL

Meninger«Du kan ikke være nøytral til seksuell trakassering og overgrep. Enten reagerer du, eller så støtter du uakseptabel oppførsel.» Det er tydelig tale fra vår idrettspresident Tom Tvedt. Drammens Tidende har over mange sider lyssatt dette viktige tema i samfunnet og i idretten. Denne saken illustrerer mange utfordringer. At dette er vanskelig er det liten tvil om.

Likevel; det er i vanskelige tider/saker vi har mulighet til å vise hvem vi er og hva vi står for.

Som aktiv voksen i et idrettslag, forsøker jeg daglig å opptre ansvarlig i møte med utøvere, foreldre og andre voksne trenere, ansatte og tillitsvalgte og sponsorer i mitt idrettslag. Nå skal vi hos oss jobbe med egen kultur, i lys av de reviderte retningslinjene mot seksuell trakassering i idretten og hvilket omfang saker som den vi kunne lese i DT på lørdag får i dag.

Etter min mening holder det ikke å si at vi i idretten «strammer grepet», har «nulltoleranse», at det «alltid skal reageres» og at «alle har ansvar for å gripe inn og varsle». «Å ta noe på alvor» betyr at gode intensjoner og formuleringer blir til gode handlinger.

LES HELE SAKEN I DT HER: Idrettsutøver (29) sendte penisbilder til 15-åringer i klubben

Hva skjer når vi i ansvarlige posisjoner ikke tar problemer som dette på alvor? I Norges idrettsforbunds egne retningslinjer blir det pekt på hvilke konsekvenser selv «lettere former for seksuell trakassering» kan resultere i for dem som er utsatt for det: Alt fra at utøvere slutter i klubben og/eller med idrett, til redusert selvbilde og selvtillit knyttet til egne prestasjoner, eller angst og depresjon, og problemer med andre klubbmedlemmer eller med eget familieliv.

Er det virkelig slik at Karianne Braathens ord: «Det er sørgelig at omfanget og alvorlighetsgraden i denne saken antakelig aldri vil komme til overflaten», skal være siste kapittel i denne saken? Eller finnes det en annen vei?

«Trakassering og overgrep regnes som brudd på menneskerettighetene, og forekommer i alle land, kulturer og miljø. Det er ødeleggende for individet, men også for idretten selv som organisasjon. Derfor er det viktig å arbeide for å skape gode idrettsmiljøer enten det er på klubb-, krets- eller forbundsnivå. Alle i idretten har et felles ansvar for å identifisere og forebygge trakassering og overgrep og utvikle en idrettskultur preget av respekt og trygghet.» (Norges idrettsforbunds egne retningslinjer mot seksuell trakassering).

Hvilket ansvar har vi i tilstøtende klubber og i Buskerud idrettskrets til å gripe inn, når en klubb slik som denne beviselig ikke klarer alt alene og når det i Idrettsforbundets retningslinjer heter at vi «alle har ansvar for å gripe inn og varsle» i slike saker.

Det er i vanskelige tider for en klubb i Buskerud, og derfor også i Buskerud idrettskrets, i forbundet og i tilstøtende klubber. Samtidig er det stor aksept i vårt samfunn for å gi hverandre en ny sjanse. Forutsetningen er at de som ikke har tatt ansvar slik de burde, må erkjenne dette uten å peke på andre og eller hverandre. De må bruke tid på å lytte til å forstå hvordan dette har vært og er for dem som ble rammet av det de opplever som unnfallenhet, uvilje eller bortforklaringer. Det burde være en selvfølge at en klubb, krets eller forbund rydder opp i saker vi ikke har håndtert slik vi burde; gjennom blant annet å undersøke hva som er gjort og ugjort i saken, og hvilke konsekvenser dette har fått og kan få for dem som er utsatt i saken. Og til slutt reparere og jobbe forebyggende med utgangspunkt i erfaringer, slik at vi stadig blir bedre.

Idrettsvenner i Buskerud – nå må vi reise oss – vi må «Ta det på alvor»!

La oss ta idrettens egne retningslinjer på alvor, ved at det settes av ressurser til å ivareta alle dem som ikke hadde det trygge, åpne og gode idrettsmiljøet de skulle ha hatt da de trente og spilte for denne klubben og eventuelt andre lag og klubber.

Jeg håper Buskerud idrettskrets og/eller Norges idrettsforbund vil sikre at dette skjer – gjennom full åpenhet.

La oss gjøre det for dem som fortjener så mye mer; en åpen- og trygghetskultur som ivaretar:

  • Spillere og utøvere i denne og andre klubber, som opplever uønskede hendelser, trakassering og overgrep, uten å ha noen å gå til.
  • Personer i idretten med uønsket atferd, som ingen har mot til å korrigere.
  • Klubber som pga. dårlig håndtering av det som kan synes som bagateller, men som før de aner har vokst til et stort og komplekst problem.
  • Sponsorer som fortjener at deres støtte går til klubber som evner å ivareta både det sportslige og det utenomsportslige arbeidet i klubben, slik at det ikke setter sponsorer og andre samarbeidspartnere i et dårlig lys.

La oss sammen gjøre Karianne Braathens ord til skamme, og la både omfanget og alvorlighetsgraden i denne (og ev. andre saker) komme til overflaten.

Bare slik kan vi lære, stake ut ny kurs, og jobbe i tråd med intensjonene til Norges idrettsforbund i slike saker.

Skribenten har fått være anonym av hensyn til  sitt slektskap til en av utøverne i den omtalte overgrepssaken i DT. DT kjenner vedkommendes identitet.

Send inn tekst og bilder «

Send oss en artikkel fra arrangement du ønsker å dele i Drammens Tidende.

Artikkeltags