Fra autoritær tøffing til ydmyk lederspire

Å utvikle strukturerte utøvere som tar ansvar for egen utvikling 24 timer i døgnet, mener Jan Ottar Andersen er hans viktigste oppgave som hopptrener. Selv var han en svært lovende og treningsivrig hopper før han la opp i 2006. – Men jeg manglet «hele pakka». De som kommer opp nå skal lære av mine feil, sier han.

Å utvikle strukturerte utøvere som tar ansvar for egen utvikling 24 timer i døgnet, mener Jan Ottar Andersen er hans viktigste oppgave som hopptrener. Selv var han en svært lovende og treningsivrig hopper før han la opp i 2006. – Men jeg manglet «hele pakka». De som kommer opp nå skal lære av mine feil, sier han. Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Han har gitt opp skihopping en gang tidligere. Det skal aldri skje igjen.

DEL

MODUM: Med NM-sølv i stor bakke var tenåringen fra Eggedal en av landets lovende hoppkometer. Noen år senere sto han bak en maskin hos Westad Industri og produserte båtventiler.

Det føltes brutalt, men den 22 år gamle gutten hadde innsett at han aldri kom til å bli verdens beste skihopper.

Jan Ottar Andersen nekter å gjøre noe halvveis. Skisporten som hadde preget oppveksten og blitt hans livsstil, bort med det.

– Jeg var kjempelei meg da jeg la opp. Det var hopping jeg hadde drevet med hele livet, sier den nå 30 år gamle mannen.

LES OGSÅ: Svært bekymret for hoppernes fremtid

Det handler om å gi alt

Fram mot jul skal Drammens Tidende presentere trenertalenter fra Buskerud. Personer i alderen 16–35 år som bruker livet sitt på å gjøre andre gode, og som føler de kan utgjøre en forskjell – enten i bredde eller toppidrett.

Først ut er eggedølingen som i begynnelsen var skeptisk til å bli trener, men som fort merket hvordan kroppen fyrte seg opp, da han sommeren 2008 ble spurt om å være assistenttrener i Flying Team Vikersund, regionlaget til hoppere fra Buskerud, Vestfold og Telemark.

Året etter ble Jan Ottar Andersen lagets hovedtrener. De tre siste årene har han i tillegg jobbet som juniorlandslagstrener, og samarbeidet tett med Alexander Stöckl. Stadig hyppigere har 30-åringen fått representere Norge utenlands, senest i sommerens Grand Prix-renn i Japan.

Han har hatt ansvar for tolv hoppere, noen av dem er i verdenseliten. Tett oppfølging seks av sju ukedager, en telefon som ringer like herlig uansett om det er midnatt eller grytidlig på morgenen. Samboeren som ofte har måtte se resten av filmen alene fordi Jan Ottar likevel ble nødt til å jobbe. I tillegg kommer alle reisedøgnene borte fra henne og sønnen. Andersen sier det alltid vært 150 prosents innsats.

– Når jeg går inn for noe så er det med hud og hår.

LES OGSÅ: Roses av hoppsjefen

Skal bygge seg opp igjen

Lysten til å lykkes har nå gjort ham arbeidsledig. Norges Skiforbund øker satsingen på landslaget og har kuttet støtten til regionlagene. Da Flying Team Vikersund for litt over en uke siden ikke kunnetilby Andersen mer enn en 50 prosent stilling, takket han nei. Treneren mener det ikke er bra nok for å fortsette utviklingen.

Men denne gangen skal han ikke gi opp. Selv om det ser litt vanskelig ut akkurat nå, drømmer 30-åringen om at han en dag skal bli Norges landslagstrener.

– Det vil kreve knallhardt arbeid, men på sikt tror jeg det er mulig.

Nå er planen å få seg en eller annen jobb. Parallelt skal han skaffe seg mer teoretisk kunnskap. Blant annet ønsker han å lære mer om fysiologi, hvordan kroppen fungerer på hoppspesifikk trening.
Andersen skal komme tilbake som en enda bedre rustet og kompetent hopptrener. Formell utdannelse er det lite av, men eggedølingen mener dedikasjonen og ståpåviljen er hans farligste våpen.

Etter hvert har han forstått hvor viktig det er å være ydmyk. Han tror ikke lenger han kan alt. Andersen er nysgjerrig på personer som Godset-trener David Nielsen. Folk med en annen innfallsvinkel og tilnærming.

Leter ikke etter venner

30-åringen ble nødt til å ta et oppgjør med seg selv etter den første tiden som trener.

– Jeg var en autoritær jævel som skar alle under samme kam, sier han.

Det var før han forsto at ingen utøver er lik. Nå ser han at utøverne har ulike behov. Samtidig skal han ikke være bestevenn med noen av dem. Hopping er et teknisk monster. Sporten krever full konsentrasjon og latterlig mye terping på detaljer. Iblant må man sette ned foten og kreve full skjerpings. Men Andersen er veldig klar på én ting:

Ikke alle kan bli verdensmester. Treneren mener derfor at hans viktigste oppgave er å gjøre utøverne til selvstendige og høflige mennesker som evner å glede seg over kameratens suksess – verdier du alltid vil ha bruk for. Strukturerte hoppere som forstår at de selv må forvalte talentet sitt, må til skal man lykkes. Det betyr at Andersen må la en ung utøver prøve noe nytt, selv om han eller hun er dømt til å feile.

– Å finne ut om jeg skal si ifra eller la dem prøve, er en ekstremt viktig, men vanskelig balansegang.

Lidenskap viktigst

Ifølge Frode Moen kan en trener nå svært langt bare lidenskapen for idretten er stor nok. – Det er ikke alltid du trenger å ha vært verdensmester eller vite alt om den (idretten), forteller Moen som forsker mye på trenerrollen.

For å nå helt til topps må du i tillegg ha stor innsikt og kunnskap i din idrett. Frode Moen har blant annet en doktorgrad i coaching og prestasjonspsykologi og jobber med mental trening, coaching, strategi- og organisasjonsutvikling i Olympiatoppen.

Han sier det er uante muligheter for trenertalentene. I tillegg til de spesifikke idrettslinjene, fins det en rekke tilbud ved universitetene og høyskolene.

Psykologi, ernæring, lederskap og organisasjonsutvikling er fag som er relevante for en trener. Selv er han engasjert i «Topptrener 2»-utdanningen som er et samarbeid mellom Olympiatoppen og NTNU i Trondheim. De har som mål å utdanne trenere med ulik bakgrunn og erfaring, og som har ambisjoner om å være trenere på landslagsnivå.

Drammens Tidende løfter fram trenere mellom 16-35 år. Tips oss om din trener i Buskerud!

Artikkeltags