Veien til Vancouver

Per Fagerhøi er en av de 27 utøverne som er tatt ut til årets Paralympics. FOTO: MARIUS DRABLØS

Per Fagerhøi er en av de 27 utøverne som er tatt ut til årets Paralympics. FOTO: MARIUS DRABLØS Foto:

Av og
Artikkelen er over 8 år gammel

Per Fagerhøi (55) har nådd målet; Paralympics er like rundt hjørnet. Men veien dit har vært lang.

DEL

Det nærmer seg nå. Startskuddet. Per Fagerhøi (55) staker seg raskt framover på kjelken i løypa, går opp på en ski i svingen og suser bortover langsiden. Foreløpig er han på Konnerud stadion, men snart står han på startstreken i langrennsdisiplinen kjelkepigging i Paralympics i Vancouver. Der venter både 15 kilometer, 10 kilometer og sprint. Og kanskje stafett.

– Det fine med å være ute er at du får klarnet tankene, sier Fagerhøi, etter at han har stoppet kjelken.

Men det er ikke bare for de klare tankenes skyld at Per er ute i løypa. Helt siden han akkurat ikke kom med i troppen til Torino i 2006, har han fokusert på målet fire år lenger fram; Vancouver i 2010. Og han har vært streng med seg selv. Veldig streng.
Nå har han endelig fått lønn for strevet. Per Fagerhøi fra Krokstadelva er en av 27 utøvere som er tatt ut i den norske troppen.

Da musklene sviktet 

Det var i 1995 det skjedde. Fram til da hadde Per Fagerhøi vært helt frisk. Han var godt trent og hadde blant annet løpt maraton og gått tøffe skirenn. Men i 1995 fikk Per beskjed om at han hadde fått muskelsykdommen CMT (Charcot-Marie-Tooth Disease), en sykdom som familien hans hadde vært rammet av i flere slektsledd.
Da kom nedturen. Den traff ham hardt. En familietragedie noen år senere gjorde utforbakken enda brattere. Men på et treningsopphold på Lanzarote i 2002 skulle en ny start komme.

– Treneren fikk vite at jeg hadde gått på ski hele mitt liv, så han mente at det måtte jeg gjøre igjen. Men da var jeg blitt så redusert i beina at jeg trodde ikke at den mannen var ved sine fulle fem, smiler Per.

– Men da visste jeg jo ikke om denne kjelken, legger han til.

Les mer om Paralympics her.

Comeback

På Sunnaas sykehus fikk han prøve kjelken for alle første gang. Den dagen snudde alt, og Per glemmer det aldri.

– Det høres vel litt rart ut, men da jeg satt på den kjelken gikk hele livsløpet mitt i revy i hodet mitt i løpet av noen sekunder. Og da jeg kjente lufta i ansiktet og hørte lyden av snøen som knitret mot stavene, bestemte jeg meg for at jeg skulle tilbake, forteller Per.
 
Og tilbake kom han.

I januar 2003 fikk han egen kjelke, og allerede i mars samme år deltok han i Ridderrennet. Der suste han i mål til en førsteplass på fem kilometer kjelkepigging.

– Men det sier mer om hvor dårlig de andre var enn om meg, sier Per, som ikke mener at han var spesielt god på det tidspunktet.

Men denne konkurransen ble likevel den første av mange. Etter denne seieren deiser et brev ned i familien Fagerhøis postkasse, fra Norges Skiforbund. De vil ha ham med i rekruttgruppen.

Et råskinn

– Han er et råskinn, konstaterer trener Steinar Mundal.

Han står mellom frivekter og apparater i styrkesalen på Akropolis og følger med mens Per går i gang med dagens første treningsøkt.

Mundal er ganske avslappet der han sitter. Per kan sitt treningsopplegg, og Mundal trenger ikke å korrigere ham.

– Han er sprek, den gamle mannen, ler Mundal, mens Pers frivekter løftes mot taket.

– Jeg har hørt at det er bra å holde seg i form opp gjennom årene, så det har jeg tatt konsekvensen av, sier Fagerhøi, og får en hjertelig latter fra treneren.

– Det er ikke mye klaging og syting. Han er vant til å kjempe litt, og da han var med på kretslagets samling i fjor, hjalp han oss med innstillingen, forteller Mundal, som også er personlig trener for skiløperen Vibeke Skofterud.

Mot Vancouver

Det er to år siden Mundal ble Pers trener. Før det var han under vingene til Norges Skiforbund. Men Per følte at han hadde mer boende i seg enn han fikk brukt i skisporet, derfor kontaktet han Mundal og spurte om han kunne hjelpe ham å nå målet om å komme til OL i 2010.

– Og da ble det en helt annen fart på kjelken, sier Fagerhøi, som er svært fornøyd med samarbeidet med Mundal.

– Han er et fantastisk menneske å ha med å gjøre, sier han.

En livsstil

Per forteller mens han ruller fra det ene apparatet til det andre. Nå er han på vei til siste apparat i treningsøkten.

– Nå skal jeg inn i en avdeling der det bare er én mann som har adgang, og det er meg, forteller Per, mens han passerer skiltet med påskriften «dameavdeling». Her står nemlig et apparat som passer godt til å trene Pers magemuskler.

– Det er mange som sier at jeg må være sterk i armene, men den sterkeste muskelen er jo i magen, sier han, mens han stiller inn apparatet og går i gang med å løfte kilo etter kilo. Det er blitt rutine etter hvert. En livsstil. Per trener så godt som hver dag, men unner seg en to-tre fridager i måneden.

– Jeg har jo trent hele mitt liv, men når du kommer i den situasjonen jeg var i, gjør treningen deg sterkere psykisk også. Det er ingen tvil. Det henger sammen, konkluderer Per.

Trofaste treningskamerater

Seks timer etter at første treningsøkt var over, er Per i gang igjen. Mens musikken dundrer i veggene på treningssenteret tråkker armene raskt på håndsykkelen. På spinningsyklene ved siden av sitter kameraten Kay Roar Olsen og kona Anne. Begge to er trofaste treningskamerater.

– Jeg er med og trener så ofte jeg har fri, sier Anne, mens hun tråkker den stillestående sykkelen opp i god fart. Om sommeren sykler de sammen hver dag.

– Men det er nok mest han som drar med meg. Jeg har ikke samme konkurranseinstinkt. Jeg trener bare for gøy, smiler hun, og legger til at hun synes det er veldig gøy at mannen hennes skal være med i OL.

– Da får han endelig lønn for strevet, sier Anne.

Finnes ikke ord

Men veien til Paralympics er ikke brøytet helt alene. I tillegg til sponsorhjelp fra sin tidligere arbeidsgiver Vedlikehold Service, har Per Fagerhøi fått god støtte av trener Mundal, kameraten Kay og kona, som han kaller for sin «hovedsponsor».

– Dem er jeg en stor takk skyldig, sier Per.

– Hvor mye vil du si at kona di har betydd?

På dette spørsmålet blir snakkesalige Per stille i noen sekunder. Han må finne de rette ordene, og det er ikke enkelt. Det finnes rett og slett ikke ord som kan beskrive henne.

– Jeg har ikke ord for den dama. Det finnes ikke maken ... Hun er helt unik, og jeg tror ikke det er mange som er klar over hvor mye arbeid og ressurser hun har lagt inn i dette her, sier han.

Høye målsettinger

Men det største arbeidet har han stått for selv. Ifølge treningskameraten Kay er han ikke den som sluntrer unna. Han er steinhard med seg selv, og har høye målsettinger.

– Du må ha tro på det selv, ellers går det ikke, sier Per.

Send inn tekst og bilder «

Send oss en artikkel fra arrangement du ønsker å dele i Drammens Tidende.

Artikkeltags