Kildesortert i brun dunk

Får skryt: William Sælid Sell får uhemmet skryt av sjefen selv. foto: Digitalsport

Får skryt: William Sælid Sell får uhemmet skryt av sjefen selv. foto: Digitalsport

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

SpaltistKast verdens beste kast! ropte jeg. Jokke smilte, tok opp ballen og tok rennefart. Han trakk pusten og samlet alt han hadde av krefter i de lange, tatoverte armene. Konsentrerte seg, løp fram og kastet. Langt.

Helt inn til Magnus, som stusset til Jonathan, som headet rett opp i været. Til Gauseth, som satte sin voks-impregnerte skalle til den vakre, hvite Umbro-ballen.

Det gikk fort, men samtidig så uendelig sakte.

Ballen seilte i en lekker bue – akkurat over keeper, akkurat utenfor forsvarernes rekkevidde – og inn i målet, hvor den la seg til ro i det deilige, trygge nettet. I det 91. minutt, på stillingen 0-0, hjemme mot Sandnes Ulf. Det var ikke det fineste målet vi har scoret, men det var ett av de viktigste.

Og deiligste.

For seiersmål på overtid er akkurat det – det aller, aller deiligste. Og ikke prøv deg med: – Det beste med klærne på. For det er ingenting – med eller uten klær – som er bedre. Ikke sengekos, helgekos eller tur til Kos. Ikke hodebunnsmassasje, taco eller krokanis til dessert. Ikke engang chilinøtter, kald øl og en Skruf etter de to første er bedre. For ingenting er bedre enn å vinne viktige fotballkamper på overtid. Ingenting! For meg.

Så da ballen gikk i nettet gikk jeg i svart. Før jeg fikk summet meg hang jeg rundt halsen på Jokke: – Du gjorde det, gutten min – du kastet verdens beste innkast!

– Men du må på tribunen, Vegard, sa dommeren.

Med rette. For så langt ute av kurs har ingen mann vært siden Christofer Columbus tok feil av verdensdelene i 1492. Jeg husker det ikke, men på TV-bildene kan man se en gråsprengt, hjulbeint en som kommer løpende med kjærlighet i blikket og kaster seg rundt en flokk svette gutter som en homofil på nachspiel med Chippendales. Jeg trippet lett på tå – dog litt ør – rundt Miami Pizza-skiltene og støttet meg skjelvende til Revisorkollegiet, mens jeg foldet hender og ba: – Kjære Gud, ikke la dem score! Ikke la dem score!! Det gikk bra. Denne gangen.

Men jeg tipper det var mer på grunn av Magnus sine avklaringer enn at en usynlig gubbe bak skyene holdt hånden over oss. Men ingenting skulle være uprøvd, og å kneppe hender var det eneste jeg kunne bidra med fra min forviste posisjon.

Sandnes-kampen avsluttet en lang rekke med gode prestasjoner – og resultater. Laget har fungert, med og uten skader, med og uten karantener. Så jeg vil berømme hele gjengen; spillerne – om de har spilt mye eller lite, støtteapparat, trenere og supportere. Hele Mjøndalen fotball. Våre gutter, vårt lag, vår klubb.

Men jeg må likevel trekke fram ett navn: William Sælid Sell. Han er bare 17 år, men spiller som en voksen. En god voksen. Han er fotballsmart og årvåken. Han er rask, pågående og aggressiv – som en sulten løve som har fått ferten av rått kjøtt. Og han er tøff. Eriksen og Engblom – kanskje det beste spissparet i divisjonen – ble avkledd gang på gang, etter kontante møter med en unggutt fra Hvittingfoss. Kledd i brunt. Det der var klasse, William. Pur klasse.

Turen opp de svingete og humpete Konnerudbakkene gikk uten noe form for irritasjon denne søndagskvelden. Takknemlighet og ettertanke fylte den lille, hvite bilen og var et hyggelig selskap – sammen med en smørblid sønn.

– Dere var heldige med de andre resultatene i dag også, pappa, kvitret Adrian.

– Ja, vi har muligheten nå, svarte jeg.

– Men det blir spennende mot Kongsvinger, fortsatte han.

– Jeg tror jeg blir hjemme, jeg ...

Jeg kikket bort på avkommet, som fortsatt satt med nesa nede i tabellen. Og det slo meg at dette eplet nok falt ganske nærme stammen den gangen for 15 år siden. Sannsynligvis nærmere enn godt er. For det kommer til å gi ham utfordringer. Men også gleder. Store gleder. For akkurat der – akkurat da – var det ikke mulig å bli lykkeligere enn det jeg var.

Så gikk det to uker. Så måtte vi til Kongsvinger. På en mandag – dagen som alltid kommer to dager for sent til festen. På Kongsvinger er det ikke lett å få dratt i gang en fest uansett. De drikker ja, men gøy har de det ikke. Jeg bodde der i ’98, da Rekdal scoret på straffe og Norge slo Brasil. Scheie gikk i fistel, Norge gikk til 8-delsfinale og hele landet gikk av hengslene. Bortsett fra på Kongsvinger.

Jeg husker jeg gikk ut i den lyse sankthansnatta, gikk ned til byen, gikk på en smell og gikk hjem. Uten å møte annet enn stengte dører, ei mager katte og en ellers tom by. Så godt husker jeg det. For så skuffet var jeg. Det var ikke noe gøy på Kongsvinger denne gangen heller. Det var energiløst, tannløst og sjanseløst. Og fullstendig ubegripelig å se så gode fotballspillere gjøre så mange feil. Vi sparket ballen til motstander, førte den over sidelinjen og serverte den på sølvfat – i angrep, på midten og i forsvar med. Denne verdifulle runde tingen. Vi må vise omsorg for den, verne om den, beskytte den – nesten som om den skulle være et nyfødt barn. For det er den som avgjør. Det er antall ganger ballen plasseres i de to målene som definerer hvem som vinner fotballkampen. Da kan vi ikke forære den til fienden. I hvert fall ikke på egen mållinje. Den der var grov. Stygg. Vond.

Faen, altså – akkurat da jeg hadde proklamert at han er verdens beste keeper. Er det ikke typisk?! Kan jeg ha glemt å banke i bordet tro? Det rev voldsomt i et gammelt trenerhjerte å stå maktesløs oppe på den slitne tribunen på Gjemselunden og se kampen gå til helvete. Resignasjonens tunge dyne bredte seg over meg på 2–0 og kvalte meg fullstendig på 3–1.

Jeg snudde ryggen til den røde jubelen, lente meg over gjerdet og kikket ned på den svarte bakken – dekket av blader. Titalls, hundrevis – som hadde mistet krefter og falmet, blitt tvunget til å slippe taket i en frossen grein og dalt kraftløst til bakken – uten returbillett. Omtrent som våre tre poeng, tenkte jeg. Tapt for alltid. Men vi fortjente ikke mer. Ikke denne gangen – vi var ikke gode nok. De eneste som holdt vanlig standard var 3050 – vår klart beste aktør på en kveld prestasjonen ellers var så svak at den burde blitt kildesortert i brun dunk.

Men det er fortsatt håp – selvfølgelig er det. Vi har fire poeng ned, med to kamper igjen. Så det kan gå. Det bør gå.

Men da må vi skjerpe oss, karer! Noe helt jævlig. Vi kan ikke slippe oss så langt ned som mot Kongsvinger. Aldri mer.

Nå kommer kristenkameratene fra Ekeberg. Muligens har de støtte fra oven. Sannsynligvis ikke. Men uansett, Gud; – Ikke bland deg bort i dette, er du snill – selv om dine gutter må vinne. For det blir feigt! Om du absolutt må bry deg, kan du minne Kåffa-gutta på din sønns ord fra Bergprekenen; om det å vende det andre kinnet til, husker du.

Takk for det.

Og Amen.

Artikkeltags