Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Alle kvinner, menn og barn som utsettes for vold i nære relasjoner skal ha et trygt sted å dra til, der de blir tatt imot av kompetente ansatte og får beskyttelse fra vold og undertrykking.
At krisesentre har forskjellig størrelse og ulikt antall ansatte er naturlig ut fra hvor i landet de ligger. Men nå har flere krisesentre fått så dårlige økonomiske rammer at de faktisk har måttet legge ned. Krisesentrene står overfor en krise.
Kommunene har ifølge krisesenterloven overordnet ansvar og skal sørge for god kvalitet på tilbudet. Målet med loven var å sikre et likeverdig lavterskel krisesentertilbud til alle voldsutsatte over hele landet.
Nylig behandlet vi i Stortinget et forslag om et styrket, likeverdig, helårsåpent og døgnåpent krisesentertilbud i hele landet. Det var et godt forslag som man skulle tro at det var enkelt å støtte, men forslaget falt.
Men alle unntatt Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener at siden det er kommunene som har ansvar for krisesentertilbudet, så er det den enkelte kommune som må sørge for at tilbudet er i tråd med krisesenterloven. Flertallet vil ikke sende penger direkte til krisesentrene gjennom øremerking. De vil bare gi pengene til kommunene og la krisesentrene konkurrere med alle de andre gode formålene kommunene skal holde på med. Veien er dessverre kort til at krisesentrene blir en salderingspost.
LES OGSÅ:
Mørke skyer for flyreisende: Flyanalytiker har spesielt ett godt sommertips
Det er store variasjoner i hvordan tilbudet prioriteres i en krevende kommuneøkonomi. I dag har hvert senter dialog med sin vertskommune, og mange må hele tiden presse på for å få midler til et tilbud som fyller lovens krav. Kommunene i Norge drifter krisesentertilbudet på ulike premisser. De økonomiske rammene for de ulike krisesentrene kan variere fra et par millioner til over 20 millioner kroner.
Variasjonene i inntekter til drift gjør at krisesentrene har ulik standard, ulikt tjenestetilbud og ulike personalressurser, hvilket går ut over tilgjengelighet, kvalitet og sikkerhet i tilbudet.
SV fremmet derfor forslag om at regjeringen skal gjennomgå dagens krisesentertilbud og lage en finansieringsmodell som sikrer styrkede, forutsigbare rammer.
For mange som opplever vold i nære relasjoner, er krisesentrene et livsviktig tilbud, et tilbud som kan redde liv og som for en stund kan hjelpe de som er utsatt fra et liv med frykt, trusler og vold.
Det er derfor trist at det er så store variasjoner i tilbudet rundt i landet. Det synes å råde stor usikkerhet blant lokale folkevalgte om hva som er et godt nok tilbud. Det handler om alt fra hvilken standard bygningene har, med tanke på sikkerhet og mulighet for skjerming og deling, til hvor mange ansatte som er nødvendig, og når krisesenteret skal være åpent eller stengt.
Mange krisesentre tar ikke imot kvinner i aktiv rus, og en del har ikke godt nok tilbud til menn som er utsatt for vold. Svært få har universell utforming.
LES OGSÅ:
Truet ungdommer på Deli de Luca – ble kastet ut av en ansatt
Mange steder i landet er det også svært lang reisevei til nærmeste senter. Det skaper problemer med å komme seg trygt fram og det skaper problemer for skolebarn som risikerer avbrudd i skolegangen. Og alle disse utfordringene mener stortingsflertallet at kommunene nå plutselig skal kunne løse selv, uten at vi hjelper dem med å prioritere.
Tidligere finansierte staten 80 prosent av kommunenes utgifter til krisesenter. Nå er hele ansvaret lagt til kommunene og må finansieres over den samme ramma som barna i barnehagen og bestemor på sykehjemmet.
Riktignok har kommunene fått økte rammer, men så har de også fått flere oppgaver. Prioriteringen av krisesenter har ikke blitt enklere av dette. På toppen av det hele trådte barnevernsreformen i kraft i år og gir kommunene langt større ansvar i det kommunale barnevernet.
SV mener det derfor er stort behov for å styrke krisesentrene spesifikt. Det er stort behov for å tydeliggjøre i loven hva et krisesentertilbud skal inneholde, og det er behov for en gjennomgang av hvordan kommunene håndterer og prioriterer sine tilbud.
Det er behov for en forskrift i krisesenterloven slik at innhold og kvalitet i kommunenes krisesentertilbud kan reguleres nærmere.
Hvem du er og hvor du bor skal ikke avgjøre hvilken hjelp du får.
Det må tydeliggjøres hva slags bemanning som er tilstrekkelig for å gi et helårlig, døgnåpent tilbud av god kvalitet.
Heldigvis er det mange som aldri kommer i kontakt med et krisesenter, men for de som trenger hjelp til å slippe unna vold og undertrykking, og til å kunne reetablere seg og få et godt liv er det avgjørende og livreddende at tilbudet er der når de trenger det uansett når behovet oppstår.
Vi må få krisesentrene ut av krisen.
LES OGSÅ:
