Et magisk fotballøyeblikk

Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel

Det var et magisk fotballøyeblikk. Fredrikstadspillerne hadde allerede tørket seg på hendene for å ta i mot pokalen av Kong Olav. Da stupte Thorodd Presberg fram...

DEL

Vi skrur tiden tilbake 49 år.

Hele byen var i cuprus. For første gang siden Drammens Ballklubb tapte cupfinalen i 1930, var et lag fra Drammen i finalen. Og det var byens egne gutter, gutta fra Gulskogen og Rødgata som skulle til Ullevaal for å møte laget fra «plankebyen», Fredrikstad.
Alle skulle ha billetter og det fortelles at på byens «pub» den gang, Grandkjelleren, ble billetter solgt på svartebørs.

Ekstratog

Selv tok vi ekstratoget som NSB hadde satt opp. Toget var pyntet med norsk flagg og inn strømmet så å si alt som kunne krype og gå av drammensere med avisens hatter og vimpler: Heia SIF – fram for seier», sto det på luene.

Vi pakket oss sammen i svingen og ropte fyord til Fredrikstads gode og runde keeper «Kula».
Elisabeth Granneman, den syngende husmor, var leder av heiagjengen til Strømsgodset. Meget fyldig i SIF-drakt vandret hun banen rundt og oppildnet tilskuerne.
For et liv.

Skrek seg hese

27.529 skrek seg hese i 90 minutter. Vi stønnet da Inge Thun slapp inn frisparket fra Jan Fuglset.

Vi jublet hemningsløst da Ingar Pettersen utlignet og vi buuuet da Fredrikstad gikk opp til 2–1.
Stadionuret tikket og tikket. Det så ut som det var avgjort. Nærmere 20.000 drammensere begynte å se etter utgangen og sa til hverandre at «nå var det slutt». Minuttviseren sto på 90 minutter da mirakelet skjedde.
Thorodd Presberg stupte inn med hodet først i en skog av knotter og knær og headet inn det avgjørende 2-2-målet.

Lillelien tok helt av

Dagen var reddet. Vi drammensere kastet oss rundt og klemte sidemannen.

I radioboksen skildret legendariske Bjørge Lillelien Thorodds scoring:
«Også header Strømsgodset i mål. I mål og det er bare sekunder igjen av kampen og det er 2-2! Åh, hjelpe meg for et drama. Hjelpe meg for et fotballdrama! Presberg headet i mål. Og det er 2–2 etter ordinær tid. Har vi noen gang opplevd maken: Har vi noen gang opplevd maken i en norsk cupfinale! »
Det ble ekstraomganger. Steinar Pettersen headet i mål og vi på Drammens-tribunen holdt på å besvime. Dommeren annullerte målet. Og så var det slutt. Omkamp neste søndag. Ingen var i tvil: Det måtte bli en ny tur til Ullevaal.

På`n igjen

Det var snaut med billetter til den første finalen, men til omkampen 2. november var det nok.
Ingen var i tvil. Hele Drammen reiste for annen søndag på rad til Ullevaal.
Det ble SIF-seier i en thrillerpreget finale, skrev avisen dagen etter. Drammensfotballen opplevde sin hittil største triumf etter en kamp med spenning, dramatikk og hele åtte scoringer.
I midten av annen omgang sto det 3-3, men så ordnet brødreparet Pettersen opp. 5–3 og den aller første cuptriumfen til Drammen var sikret 67 år etter at cupen ble startet.
– Jeg er helfrelst. Kampen i dag var rene Maran Ata-møtet for meg. Hva er fotball på TV mot fotball i natura, sa en utslitt heialeder Elisabeth Granneman.

Vi som var på kampen gikk i tog, hånd i hånd, ned Sognsvannsveien og til Vestbanestasjonen for å ta toget hjem.
Jubelen runget da vi gikk av i Drammen og over bybrua for å vente på at Inge, Steinar, Ingar, Thorodd, Odd Arild, Erik, Per Rune, Haavard, Tor Alsaker, Johnny Vidar, Arild, Egil, Sverre, Bjørn Oddmar, Jan og Ole Jonny skulle komme ut på den flombelyste balkongen til Børsens festlokaler.
Det ble sagt at det ikke hadde vært så mange mennesker på Bragernes torg siden Ivar Ballangrud og Charles Mathiesen kom hjem med fire gullmedaljer i skøyter fra Garmisch-Partenkirchen i 1936.
Så kom byens ynglinger med Steinar Pettersen i spissen ut og hevet kongepokalen for titusener av tilhengere.
Det var et magisk fotballøyeblikk.

Artikkeltags