Hvem husker ikke vinteren i 2010, med sprengkulde og halvtomme vannmagasiner, og strømpriser som gikk rett til værs. Eller den i 2003, da vi hutret og frøs og daværende LO-leder Yngve Hågensen krevde politisk handling av hensyn til folk flest.

Elleve og atten normale strømår senere har vi fått tidenes strømsjokk. Pristopper på fire og seks kroner per kilowattime har fått en ganske strømsløsende befolkning til å droppe morgendusjen, hamstre ved og vaske klær midt på natten. Tibber har blitt det nye Tinder og tørrsjampo vår nye bestevenn.

Men strømpriser er for alvorlig til å ironisere over.

De galopperende prisene gjør dype innhogg i privatøkonomien til hundretusenvis av nordmenn, en uro småbarnsmoren Anita Bjørnevig Knutsen satte ord på i NRKs Debatten sist uke.

– Jeg vet ikke hvordan jeg skal få råd til julegaver til jentene mine, sa hun.

Knutsen er verken fattig eller rik. Hun er en helt vanlig innbygger med vanlig utdanning, vanlig jobb og vanlig bolig, men sliter når de månedlige strømregningene bikker 4000 kroner. Og hun er ikke alene.

Det er ikke bare lavinntektsgruppene som nå risikerer å måtte ta opp lån for å betale vinterens strømutgifter. Uroen går langt inn i middelklassen.

Derfor monner ikke regjeringens støtteordninger, som hittil har kommet 66.000 bostøtte-mottakere til gode. Regjeringen har også varslet i statsbudsjettet at elavgiften skal halveres i vintermånedene januar til mars.

Men som LO-leder Peggy Hessen Følsvik sier til VG: Det er ikke nok.

– Mange av våre medlemmer melder at de er bekymret for regninger som kommer i desember, men også i januar og februar. Dette er folk med helt vanlige inntekter som er urolig for familiens økonomi, uttaler hun.

I tillegg rammes næringslivet hardt, noe som kommer på toppen av en ny koronabølge. Små og store bedrifter, som ofte er avhengig av strøm døgnet rundt, opplever nå å ha 20 ganger så høye strømutgifter som normalt. Og vi hører om gartnerier som har gått over til dieselaggregat for å spare strøm.

Det var neppe dette som var intensjonen bak det grønne skiftet. For å skape legitimitet i befolkningen for en grønnere og mer klimavennlig energipolitikk er ikke strømsjokk veien å gå.

Strømkrisen vi nå opplever, handler om at vannmagasinene ikke er fylt opp, altså en nedbørsfattig sommer og høst, kombinert med høye gass- og kvotepriser på CO₂ i Europa, pluss at flere utenlandskabler har gjort det mulig for kraftselskapene å eksportere mer strøm ut av landet. Mer ren energi til Europa, som kan veksles inn i billig strøm fra kontinentet i perioder med mye vind og sol der. Men til hvilken pris her hjemme?

Både Ap og Sp gikk til valg på at man må ha folk med seg i miljø- og klimapolitikken. At de små forskjellene og den høye tilliten i det norske samfunnet ikke må settes på spill.

«Folk stiller opp for fellesskapet når fellesskapet stiller opp for dem», står det i Hurdalsplattformen.

Derfor er det et sidespor å dreie debatt inn mot hva du og jeg kan gjøre for å spare strøm nå. Hvordan vi skal bli bedre forbrukere, slik enkelte strømleverandører appellerer til. Selvsagt skal vi jobbe med det og.

Men det er innbyggerne som gjennom staten eier kraftselskapene. Derfor er det bare rett og rimelig at debatten handler om hvordan de enorme inntektene som nå fyller opp statskassen, skal komme oss eiere til gode.

Strømkrisen handler mest av alt om å lage et forutsigbart system som kompenserer vanlige folk når strømprisene blir så høye som nå, med et perspektiv som hindrer at vi får lignende tilstander i årene som kommer.

Egentlig burde det vært der allerede, for strømsjokket vi opplever nå, bør neppe komme som noe sjokk på verken regjering eller storting.

Ikke desto mindre haster det for olje- og energiminister Marte Mjøs Persen (Ap) å komme med en bedre løsning, både på kort og lang sikt, som treffer langt bredere enn tiltakene regjeringen hittil har kommet med. Og som samtidig ivaretar insentivet om at enkelthusholdningene skal spare mer strøm.

Det mangler ikke på gode innspill. Alt fra å innføre en statlig makspris på strøm, slik Cecilie Bjelland i organisasjonen Samfunnsbedriftene foreslår, et månedlig kompensasjonstilskudd, fjerne elavgiften, innføre «kraftoverskudd til fordeling», eller noe helt annet. Poenget er å unngå at høye strømpriser fører til et sosialt opprør og undergraver folks tillit til myndighetene.

Energi- og klimapolitikken henger tett sammen, noe de fleste har erkjent og aksepterer. Men skal myndighetene få med seg folk på de endringene dette innebærer, og unngå at debattene sporer av i konspirasjonsteorier og populistisk spinn, så kan man ikke ha en skure-og-gå-holdning til folks strømregninger.

Det er i så fall oppskriften på eliteforakt.

LES OGSÅ: