Vi betaler intet, men får mange penger utbetalt.

Kombinasjonen fastprisavtale/strømstøtte har gitt meg stadig høyere overskudd. Regningen jeg betalte 26. august, altså for bruk i juli, ble riktig god. Nettofortjenesten ble 948 kroner etter at både kraft og nettleie var dekket.

På fakturaen som ble mottatt i august ble regnestykket (med små avrundinger) slik:

  • Forbruk kWh for juli måned var cirka 1.300.
  • Kraft 1.300 kWh med fastprisavtale 0,69 kostnad 900 kroner. (utgift kraft)
  • Prisstøtte for dette forbruket 1.300 x 1,93 – 2.600 kroner (inntekt brutto kraft)
  • Overskudd på kraft 1.700 kroner (inntekt netto kraft)
  • Når linjeleien dekkes med cirka 850 kroner sitter jeg altså igjen med nær 1.000 kroner i fortjeneste.

Den lille, positive faktoren i mitt regnestykke er tallet 1,93, som gjør at jeg får nær tredobbelt igjen for et forbruk jeg har betalt med cirka 70 prosent. Dette forutsetter bosted i vårt område, Norge sørøst.

Mitt regnestykke er relativt beskjedent. Nå vet vi at maks strømstøtte går helt opp til 5.000 kWh, og det er intet forbud mot å ta personlige grep for å tjene raske kroner. Det er bare «å gønne på», eller «gi a kull» som det het før.

Forbruk på 5000 kWh med fastpris som min på 0,69 er cirka 3.500 kroner. Refusjon med refusjonsfaktor nær to gir støtte på nær 10.000 kroner per måned.

Jeg så fram til en lettelse for A/S Norge, i det ettårs fastprisavtalene løper ut 11. september. Men faktisk så gjelder fortsatt treårsavtalene enda i to år. En god del av disse ble nemlig inngått i fjor.

Hvorledes er det mulig å mene at man skal ha refundert noe man ikke har betalt? Hvordan kan ansvarlige politikere ta slike avgjørelser?

I dagens digitale tidsalder vet de fleste at med kun et lite tastetrykk i riktig register, kan fastprisavtalene utelates fra en refusjonsordning de ikke bør få del i.

Vi har i dag en veldig vanskelig situasjon internasjonalt. Vi rystes av krig, stor energimangel, feilslåtte avlinger og kanskje verst av alt, ferskvannet er i ferd med å forsvinne fra tungt bebodde områder. Skal vi klare dette, må våre beste talenter overtales og velges til innsats for nasjonene. Det vi driver med i dag holder ikke mål. Dessuten ser systemene ut til å være for tungrodde, både «den nordiske», kjent som den beste, og «den amerikanske drømmen».