Gå til sidens hovedinnhold

Til mamma! Du kommer nok aldri til å lese denne teksten, som er skrevet på et språk du verken kan lese eller forstå. Vit at jeg er uendelig glad i deg

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Denne helgen har det så å si vært obligatorisk å hedre og elske sin mor, ubetinget og ekstra mye. En slik påkrevd forpliktelse fører jo til masse følelser og tanker om ens egentlige forhold til sin mor.

Hvor høyt elsker jeg henne egentlig? Og hvordan måler man det? Holder det at jeg bare sender henne et par varme tøfler, et elektrisk pledd kanskje, i anledning «morsdag»? Eller må jeg ofre all fritid og gjengjelde det hun mener hun selv ofret som mor, før det er godt nok?

I mitt tilfelle er det Mummi-mamma som har skylda for at jeg fortsatt i voksen alder har et ambivalent forhold til morsdagen.

For det finnes ingen mamma som Mummi-mammaen i Tove Janssons univers. Hun som overøser alle med kjærlighet og trygghet, forsyner et helt samfunn med godhet og løsninger fra sin lille, sorte, utømmelige veske. Irriterende snill og raus, hele tiden, mot alle. Et guddommelig bilde av Moder jord. Nok til å avskilte mange «mammaer» der ute.

Nok til at jeg i voksen alder slo opp med min egen mor. Det var ikke noe brutalt eller grusomt over denne skilsmissen, som endte i et langdistanse-forhold. Det bare ble sånn. Et forhold som ikke kunne repareres, for sent å gå til parterapi, liksom.

For meg var min mamma som Mummi-mamma, snill og god mot hele verden, helt til det på et punkt bare sa stopp. Relasjonen fikk seg en trøkk. Mummi-mammaen min gikk tom for løsninger som funket for meg, hun evnet ikke å dele like mye og like raust til alle i flokken sin. Ikke hadde hun så mange redskaper heller lengre, og kom til kort.

Jeg oppdaget at vesken hennes ikke var utømmelig, eller ble fordelt urettferdig over tid. Likevel prøvde jeg å slå av følelsen over å bli oversett, misforstått. Rasjonaliserte hennes væremåte, ventet på at det ville bli en tid for oss; hun prøver å godt hun kan, hun kan ikke bedre, evner ikke, rekker ikke, vil oss bare vel osv. Men følelser og fornuft spiller ikke alltid på lag. Og jeg innrømmer at jeg i følelsene fortsatt og uunngåelig blir et lite barn i møte med min mor.

Det ligger noe selvsagt over morsrollen. Vi har en forestilling om at mødre skal være tettere på livet til egne barn, ofre seg om nødvendig i noen kulturer. De samme forventningene har vi bevisst eller ubevisst ikke til far, og vi kan skylde på ideen vi har skapt om hva vi legger i det å være mor og «morsinstinktet», som vi antar er en grunnleggende egenskap som alle mødre er født med.

Denne ideen om verdens beste mor, supermammaen, forandrer seg med tid og sted, og er nært knyttet til hvilke kulturer vi vokser opp med. Det er her jeg og min mor kommer på kollisjonskurs; mine forventninger og forståelse av hva en «mamma» burde være, er ganske så ulik min mors oppfatning. Da er det godt å ta ut en separasjon og gi hverandre tenkepause, av ærefrykt og ekte kjærlighet.

Et datter-mor-forhold er ikke bare et vakkert eventyr for alle, slik det er mellom Mummi-mamma og Mummi-trollet. Kanskje er det også fordi han er gutt. Mine venner og kolleger med mannlige gener ser ut til å ha et mindre anstrengt forhold til sine mødre enn det jeg har.

Jeg har ofte klandret meg selv for ikke å klare å holde fast ved ideen om å elske og hedre sin mor uansett hva. Jeg burde jo klare det; jeg er jo hennes avkom. Og på selveste morsdagen er det til og med litt kleint og sårt å snakke om. Men jeg gjør det for det. For jeg vet at hun vet at hun har tilført meg noe veldig viktig; en liten, sort veske. Inni der er et stort hjerte som jeg deler med så mange jeg kan rundt meg, ikke bare min egen flokk.

PS! Til mamma! Du kommer nok aldri til å lese eller forstå denne teksten, som er skrevet på et språk du verken kan lese eller forstå. Vit at jeg er uendelig glad i deg, og at du fortsatt, innerst inne er min Mummi-mamma, selv om vi ikke alltid er enige om alt.

Les også:

Les også

Ayse Koca om integrering og homofili: – Mange lever et dobbeltliv

Les også

Kjærligheten fikk meg til Drammen

Les også

Jo Nesbø og læreren fra Drammen

Kommentarer til denne saken