Til og med musikk man er glad i kan bli påtrengende og irriterende når du må høre den gang på gang

Av
DEL

MeningerEn uvirkelighet siger inn i hjemmet, hvor en absurd situasjon bringer hverdagen først ut av kontroll deretter i fullstendig kontroll. Bestemt utenfra.

For oss ble først et års arbeide avsluttet før vi fikk satt det ut i livet. Johan Halvorsen Musikkfest måtte, i likhet med alt annet, avlyses på kort varsel.Nedturen var brå,og kortvarig, arbeidet med å rydde opp og redde stumpene måtte ta til umiddelbart.

Allerede dagen etter at musikklivet ble satt på pause, meldte de positive signalene seg. Fra Drammen kommune, fra Viken fylkeskommune, fra Norsk kulturråd, Fra private sponsorer, og fra Sparebank Øst. De ønsket oss videre, og støttet oss i en vanskelig situasjon.

Det var varmende, og gjorde det lettere å svelge unna katastrofen. Helgen gikk med til å puste ut, trekke litt frisk luft i Elveparken og begynne å ta inn hva slags tid vi går inn i.

Ettersom hverdagen meldte seg, ble det klart at tomhet er et farlig begrep. Tid hvor ingenting skjer, kan skje, og hvor pandemien stjeler oppmerksomhet mye av tiden.

Heldigvis kan vi som to yrkesmusikere og en ung pianist bruke tiden til å øve. Spille. Til konserter i en fjern fremtid, som kanskje ikke blir noe av, eller til glede for en selv og etter hvert irritasjon for andre. En fiolin, et stort flygel og en litt mer anonym gitar er et styrkeforhold i volum som ikke er noen fair konkurranse. Velsignet være mannen som bygget huset i hele fem halvetasjer, slik at det blir utholdelig.

Til og musikk man er så glad i kan bli påtrengende og irriterende når den over tid fyller rommene. Matlaging blir plutselig mye viktigere, vi får mye mer tid til samvær rundt bordet, til samtaler. Og til stadig å sjekke mobilen for nyheter. Facebook, Messenger. For ikke snakke om å ringe venner og familie for å høre stemmer. Kaffe på terrassen.Selvsagt håper vi det skal gå over, allikevel kan denne tiden få oss til å sette pris på alle de tingene vi tar som en daglig selvfølge i en hektisk hverdag.

Jeg synes det meste av det som kommer fra våre politiske ledere og helsemyndigheter virker reflektert og engasjert. Det er tydelig, og bestemt, med få unntak er det ingen som skaper panikk. Samtidig er alternativer som helbredelse ved betalt bønn, konspirasjonsteorier og å slå politisk billig mynt, noe av det vi ikke trenger.

Om noen fortjener ros, applaus, respekt og beundring, er det våre helsearbeidere som står i pandemien, for din og min skyld. Alle de som melder seg frivillig for å hjelpe dem, eller naboen. Dette er et bidrag til fellesskapet som gjør en varm i hjertet. For de fleste av oss er tiden et stort VI.

Kun for noen få, er det egeninteresse og et lite jeg som roper høyt. Av hensyn til sitt eget omdømme burde de forsøke å være anonyme, og etter hvert helt tause. Verken titler, økonomi, eller sosial posisjon tas hensyn til av viruset.

Rammer det, er det bare vårt helsevesen som kan hjelpe. Å ta del i dugnaden er en borgerplikt. Det finnes ikke et eget sett med regler for godt bemidlede, eller folk som har sine egne løsninger, tilpasset egne behov.

Vi er en nasjon av unike individer, ikke like, men likeverdige, og i et fellesskap som nå er livsnødvendig.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags