Jeg ble glad da plastlokket etter en oppbrukt boks pulverespresso passa perfekt til en åpna boks hakka tomater. Tenk at jeg slipper å finne fram et syltetøyglass, jeg tar aldri vare på riktig lokk til riktig glass, og så står jeg der på tolvte minuttet og prøver lokk og glass og plutselig har det gått tid jeg skulle bruke på å få opp i alle fall det verste av smulene før jeg stuper i seng. Men nå! Det gikk med en gang! Dette var den type boks med belegg inni, som tåler å stå litt lenger i kjøleskapet med innhold. Jeg misliker å ha tenkt at «den holder seg, jeg skal bruke den siste slanten i morra» og så kom noe i veien som gjør at jeg må kaste den siste slanten. Jeg misliker å kaste mat. Selv smulene kommer til nytte, jeg kaster dem oppi suppa av de hakka tomatene.

Jeg blir ikke glad når ting går skeis. Humper i veien. Unødvendige hindringer. At renta svinger, at jeg legger på meg om jeg ikke passer på, er ting jeg kan forutse, det er sånn livet er. Du blir forkjøla hver vinter, dette kan du regne med. Selv de galopperende strømprisene innser jeg at jeg kunne forutsett, om jeg bare satte meg litt mer inn i sakene på forhånd … Derimot: Sykkeltyveri. At barneidretten stengte tidlig i pandemien. At mennesker går gjennom livet som en utgiftspost snarere enn en ressurs. At det ser ut som om overflodssamfunnet bare vil gønne på med like mange flyturer og plastleker på taxfree, bare portene åpnes igjen. Hvordan vi organiserte strømselskapene, når jeg tenker meg enda bedre om … Det finnes mange ord for unødvendigheter.

Siri Narverud Moen

Siri Narverud Moen skriver fast for DT om musikk, kultur og politikk, og om å være mamma i byen og naturen. Hun har tidligere bodd i Berlin, Oslo og Trondheim, og har kommentert estetikk og popkultur i en rekke nasjonale medier.

Jeg pleier å tenke at jeg har et pussig skille mellom de tingene jeg lett aksepterer og de som bøgger meg i månedsvis. Men når jeg teller dem opp, ser jeg forskjellen allikevel: Er sammenhengene unødvendig kompliserte, eller bygget på sandgrunn – da har jeg ofte vanskelig for å akseptere at de skal påvirke livet mitt.

Ta hermetikkboksen og glassene: Hvorfor er det ikke én, maks to, størrelser på diameter på bokser, glass og lokk? Hvor blir det av ISO når man trenger dem? Her har vi vokst opp med at EU hadde egne standarder for krumming på agurk, og så klarer de ikke standardisere størrelsen på greiene vi alle handler inn og bruker på kjøkkenet hver dag? MÅ MAN VÆRE JÆVLA RYDDEINFLUENSER MARIE KONDO FOR Å FÅ GJENBRUKT SYLTETØYGLASSENE, ELLER? Og iskremboksene, ikke snakk til meg om iskremboksene, hvorfor skal så mange produsenter ha forskjellige former på det som kunne vært standard én- eller toliters emballasje?? Det blir for mye å håndtere for ei tidspressa aleinemor med et par frivillige verv under vingen.

I tillegg til syltetøyglass og lokk som ikke passer, nærmer jeg med en god bestefarstandard på Skuffer Med Alt Du Kanskje Trenger, hvori nøkler og alle slags former for ladere – unntatt den du trenger – ligger. Jeg har tilogmed en strømomformer til TV-skjermen, skulle jeg ønske å ta den med meg i en bobil. Dén bruker jeg jo aldri, men jeg veit veldig godt hvor den ligger! Laderne til hodetelefonene våre, til mobilene og nettbrettene, derimot, er det så stor rift om at vi ofte bruker laaaang tid på å finne én. Hvorfor må de skifte laderinngang når det komme nye modeller, og kunne de ikke i det minste hatt samme type inngang, på tvers av merkene? Én plugg fits all, akkurat som at lokk kunne passa om hverandre på bokser og glass?

Jeg er sikker på at hvis løsningene ble bedre og ikke vanskeligere å bruke, hadde flere fått en litt greiere hverdag, og samtidig fiksa å leve grønnere. Det er ikke mange år siden vi hadde pant på vinflasker. Mens engangslokk til kaffe var det ingen som brukte. Det er heller ikke mange år siden vi hadde nattog til København. Jeg sier ikke at alt var bedre og lettere før, for det var de jo ikke, jeg sier at ofte er løsningene mye nærmere enn vi i våre vaner tror. Og at gode systemer ikke bør overlates til enkeltselskaper som ikke jobber for helheten.

For du kan skalere tankegangen opp: Hadde ikke flyselskapene fått bygge markedet sitt og utkonkurrere togrutene, hadde vi fortsatt hatt bærekraftige reisemuligheter til kontinentet som var lett å velge. Det er ikke for seint, da, men om jeg åpner alle de ruteappene som finnes om billetter og korrespondanse, får jeg samme mentale utslettet som når forskjellige mobiler krever forskjellige ladere.

Noen ganger ønsker en seg nesten planøkonomi, altså. Men la oss starte med de mindre drastiske standardisering, internasjonale systemer, kontinuitet, og faglighet. Det motsatte av produkter og quickfixes som kan selges med en flashy tittel eller en kjapp youtube-reklame. Kjekt om flere vil treffes og se verden uten å rasere den.

Derfor blir jeg oppgitt nå når vi bruker så mye tid på at ting ikke går som vanlig, når vi kunne brukt tida på å finne løsninger. Så! Mange! Statlige koronamilliarder som går ut til å støtte husholdninger eller bedrifter i å stå klare til den samme aktiviteten som før korona. Så! Mange! Forspilte muligheter i forskning og innovasjon, grønn omstilling, nysatsinger i utdanning og spesialarbeidskraft, som igjen kunne gjort oss bedre rusta til hverdagen som kommer etter (denne) pandemien. For veit du hva? Det kommer nye pandemier. Det blir mere vær. Det vil fortsatt finnes kaos, og det vil alltid være en jævel av en matvareprodusent som selger glass og lokk som ikke passer de andre.

MER AV SIRI NARVERUD MOEN:

Les også

Kan vi bare slutte med jåleriet nå?

Les også

«Unnskyld, kunne du tenke deg å bruke hodetelefoner til det der, eller?»

Les også

Ikke la Drømmen om Drammen forbli nettopp det – en drøm

Les også

Å være forelder og si «nei, ikke ring på hos xx, prøv heller yy …» er så vanskelig at jeg nesten ikke klarer uttale det

Les også

Hvorfor blir det aldri noe schwung over Strømsø Senter?