(Nidaros)

Nå har Frank Hallberg (50) fra Selsbakk ett siste håp for å kunne få lengre tid med sin elskede kone Gyda og sine to barn, Malén (20) og Fredrik (23).

Prislappen er på rundt 400 000 kroner.

– Det er dessverre mange som havner i en sånn situasjon. Jeg har gjort meg noen tanker om at vi ikke har kommet lenger enn at cellegift er den eneste behandlingen det offentlige helsevesenet kan tilby meg. Dette er brukt helt siden krigen. Vi trenger helt klart en oppdatering når det kommer til kreftbehandling. Jeg tror mange kunne vært berget om de hadde fått tilgang på de ulike behandlingene som finnes der ute.

Sjelden kreftform

Det er mars 2018 og Frank Hallberg (50) har de siste to månedene lagt 50 harde mil på ski bak seg. I distanse, en skitur til Oslo.

Mannen som tidligere har syklet Birken over 15 ganger og konkurrert med både terrengsykkel og ski, har ingen anelser om hva som foregår på innsiden av den veltrente kroppen.

En søndagskveld når familien Hallberg er på hytta på Røros, opplever plutselig Frank blødninger fra endetarmen i forbindelse med et dobesøk.

– Det blødde ganske bra, og jeg forsto at det var noe muffens på gang. Jeg bestilte legetime og fikk etter hvert time til endoskopi. Der fant de en polypp som var blitt ondartet. De kunne med engang si at det var kreft, sier 50-åringen.

Krefttypen Frank får påvist, hormonbasert nevroendokrin karsinom, er både sjelden og en særlig aggressiv og hardfør type.

– Jeg tok kreftbeskjeden veldig greit der og da. Men det som oppsto i tiden etterpå, var mye mer enn jeg noen ganger kunne ane. Jeg tror det er greit man ikke vet om alle senskader og bivirkninger som kreften fører med seg, sier Frank.

Dette blir starten på det som skal bli en eneste stor berg- og dalbanetur for Frank og familien. Fra cellegift og smerter, til opptrening av en mørbanket kropp.

Etter seks behandlingsrunder med cellegift i 2018, erklæres Frank frisk. Måneder etter gjennomfører han Ski-Birken.

– Wow, er løpet kjørt?

Det går ikke lang tid før de på sykehuset, gjennom en rutinekontroll, oppdager at kreften er tilbake, og det med spredning til leveren.

– Da var det inn til operasjon for å sprette opp hele magen. De tok ut biter fra leveren. Så var det bare å forsøke og komme seg til hektene igjen, sier 50-åringen.

Men denne gangen nekter kreften å slippe taket, og bare ett år etter feiringen av en kreftfri kropp, får Frank dødsdommen på St. Olav.

I starten av januar 2020, overføres han til lindrende avdeling, med beskjeden om at kroppen hans ikke vil tåle mer cellegift.

På det tidspunktet hadde cellegiften blant annet forårsaket kronisk diaré. En periode måtte han også gå på mofindråper for å roe ned magesystemet.

Alternativet det offentlige helsevesenet kan gi han, er ingen.

– Jeg tenkte, wow, er løpet kjørt? Klart det var en brutal beskjed å få. Jeg har jo lyst til å være med litt lenger enn fylte 50. Jeg mistet likevel ikke trua, den er der. Det er ikke over før det er over, sier Frank.

Fikk 16 poser med blod

Frank og familien har likevel ikke gitt opp håpet om å få han på bedringens vei.

Å legge inn årene uten en ordentlig fight, er uaktuelt for 50-åringen. Derfor har de også snudd seg etter alternative behandlingsformer i det private.

– Jeg har en fantastisk kone som har lest seg opp og ned i mente på ulike kreftbehandlinger. Vi har gjort all research selv, for på sykehuset var aldri immunterapi et tema, forklarer Frank.

– Min kreftdiagnose er vrien, og prognosene ved bruk av immunterapi er ikke kjempebra. Men, det er det eneste håpet jeg har.

25. november 2020 var Frank for første gang på plass på Aleris Frogner, for å få sin første behandling med immunterapi. Behandlingsformen er kjent for å ha mye mindre bivirkninger enn cellegift, og målet er å stimulere kroppens immunforsvar til å angripe kreftcellene.

Behandlingen i det private koster riktignok flesk, men som eneste mulighet til å få leve videre, var det ikke et altfor vanskelig valg.

For Frank vil det koste oppimot 400 000 kroner for sine seks behandlingsrunder. To er allerede gjennomført, mens den tredje er utsatt på uviss tid, grunnet Franks helsetilstand.

Like før jul fikk nemlig 50-åringen en massiv blødning i tarmen, og havnet på sykehus i to uker. Etter dette, ble han frarådet av legen å dra til Oslo for ny behandling.

– Hele magen og tarmen var fylt med blod. Det var en massiv blødning, og jeg måtte få overført 16 poser med blod. Jeg har aldri vært i så dårlig fysisk form som jeg er nå. Nå får jeg reist meg fra godstolen. For fem dager siden var jeg så sløv at jeg ikke kunne snakke. Men nå begynner jeg å få litt energi tilbake. Jeg er i en opptreningsfase, og det handler om å få i gang et ordentlig kosthold igjen. Det handler om å få reist kjerringa igjen.

Gråt av all omtanken

I forbindelse med den store kostnaden familien nå må ta, startet Franks kompis, Stein Jystad, innsamlingsaksjonen «Kronerulling! Det offentlige har ikke mere å tilby Frank i sin kreftbehandling. Siste håp er Aleris!», på Spleis. Pengene går til Franks videre behandling i det private.

Per dags dato er det kommet inn over 129 000 kroner på to måneder. For Frank, som ble uføretrygdet som følge av kreftdiagnosen, har det vært en prosess å gå fra og ha tjent godt til å nå måtte ta imot økonomisk hjelp.

– Alt er blitt snudd på hodet. De første ukene satt vi og så på alle hilsningene som kom inn, og grein vi fordi vi var så overveldet og satt ut. Den omtanken folk har vist, gjør så himla godt. Det har vært balsam for sjela. En sånn innsamlingsaksjon kan være det eneste håpet for folk når det offentlige ikke lenger kan tilby mer behandling.

– Jeg legger meg jo fram i et ganske sårbart øyeblikk, men hvorfor skal jeg ikke det, med tanke på at dette skjer så mange. Pengene er en ting, men det viktigste er at man skissere muligheten til å få bistand, og at det faktisk nytter. Nå tar jeg en dag av gangen. Det er om å gjøre å få til finest mulige dager, sier Frank.

Økonomisk kostnad

Ole Alexander Opdalshei, assisterende generalsekretær i Kreftforeningen, har full forståelse for at kreftpasienter er villige til å strekke seg langt økonomisk i håp om å få forlenget livet sitt med alternative behandlinger.

Likevel synes han det er trist at det er sånn.

– Mange får ikke behandlingen som kan ha nytte for dem, og som kunne gitt en forlenget levetid. Fortsatt tar det for lang tid fra det kommer nye behandlingsmetoder til det brukes i det offentlige. Vår rolle er å være pådriver for at dette skjer. Dette er en av tingene vi jobber mest med. Både kjøper, som er staten, og selger, som er legemiddelfirmaene, må være villige til å tenke nytt, sier Opdalshei.

Han mener det er en krevende balansegang. For selv om immunterapi kan tilbys på offentlige sykehus, anses prisen for legemiddelet å være for dyrt i forhold til effekten enkelte ganger.

I Norge er det Beslutningsforum som bestemmer om en behandling skal innføres eller ikke, ifølge generalsekretæren.

Viktig å legge forskning til Norge

Selv om Kreftforeningen gir bort 220 millioner kroner årlig til kreftforskning, finansieres det aller meste av kreftforskningen gjennom sykehusene.

Stadig vekk skjer det små gjennombrudd.

– Kreftforskning er nærmest et stort puslespill hvor det legges stadig flere brikker. Deler av kreftgåten løses. Det er viktig at disse funnene fra forskningen brukes, og tilbys pasienter.

Et av Kreftforeningens fokusområder, er at de kliniske forskningsprosjektene som de bevilger penger til, gjennomføres i Norge.

– Når det kommer nye medikamenter, er vi opptatte av at norske pasienter skal kunne delta i forskningen. For mange er det å kunne delta i et forskningsprosjekt, det eneste alternativet og håpet som finnes for dem, sier Opdalshei.