«Hvordan går det an å være så dust?»

Slik har praten gått rundt lunsjbordene denne uken, etter at nok en A-kjendis har oppført seg som en drittsekk ute på byen.

Det er ikke lenge siden Bernt Hulsker ble dømt for å hatefulle ytringer mot en dørvakt. Verken humor eller fylla kan få skylda, selv om man i fylleangstens noe klare lys ikke kjenner seg igjen eller kan identifisere seg med sitt stupfulle «jeg». For handlingen er i lovens forstand klar: Å henvise til egen hudfarge og bruke n-ordet er «på ingen måte morsomt», som Oslo tingrett skriver i dommen.

Så toppet det seg altså med nyheten om Atle Antonsens helt-på-trynet oppførsel mot samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali på en bar i Oslo, etterfulgt av at han ble anmeldt for rasistiske ytringer og hengt ut i samtlige medier. Antonsen har klokelig nok lagt seg flat og sagt unnskyld. Men han har med Bar Boca-gate og det som nå kommer frem, fått mer enn en liten ripe i kjendislakken. Og samtidig blitt et slags levende læringspunkt for oss alle.

Ikke fordi han er avslørt som rasist. Det er han ikke. Men fordi det han gjorde er hundre prosent rasistisk, som hans kjendis-venn Johan Golden uttaler på Nytt på nytt fredag.

Fra å være en av de kuleste og mektigste i norsk humorbransje, har Atle Antonsen plutselig blitt et slags megapinlig eksemplar av mann 50+ i utakt med sin egen samtid. Hva skjedde med han som i edru tilstand er kjent som antirasist og en som heier på de som kjemper de svakes sak?

Derfor er det så trist, og så skuffende, å lese at en fyr man ser opp til, et forbilde og en smart type, har skjelt ut en mørkhudet kvinne og gjentatte ganger bedt henne holde kjeft. «Du er for mørkhudet til å være her», skal han også ha sagt.

Det er vondt å lese Alis beskrivelse av hele opptrinnet. Akkurat som det er vondt å lese Johannes Hellemo Loftsgårds lignende historie med Antonsen på en Gullruten-fest i 2016, gjengitt i blant annet Aftenposten. Loftsgård har cerebral parese og forteller at Antonsen skal ha sagt: «Hvorfor sitter du i den stolen der, din jævla grønnsak?» Antonsen sier til samme avis at han opplevde hendelsen annerledes, men er lei seg for å ha såret nok en person med oppførselen sin.

Humor, det også? Not so much. Det begynner snarere å minne om metoo.

Og apropos. Hvis det skalkomme noe lærdom ut av disse historiene, for det bør det, så handler det ikke så mye om personen Atle Antonsen. Eller Bernt Hulsker. Det viktigste fokuset er at noen, på vegne av veldig mange, har guts til å tørre å si ifra hva som rammet henne denne kvelden. At Sumaya Jirde Ali ikke bøyer av for kjendismakt, men setter en tydelig strek for hva som er greit.

Når det er sagt, så tror jeg heller ikke man skal undervurdere kjendiseffekten. Det er vanskeligere å ta til motmæle i møte med en man ser opp til. I stedet biter man dritten i seg og spiller med på «humoren», slik Loftsgård beskriver. At det er en av landets mest anerkjente komikere som oppfører seg som en bølle, gjør det heller ikke enkelt for tilskuerne å bryte inn.

Og så lenge ingen har reagert før, så gir det et slags grønt lys til å fortsette å teste ut humoren sin ute i det fri. Konsekvensen er at denne typen oppførsel legitimeres, ikke bare blant komikere som liker å teste ut humoren sin ute i det fri, men også blant hvermansen. Det skaper en usikkerhet om hvor grensen går mellom hva som er woke og hårsårt og hva som er langt over streken.

Men ingen skal bare tåleen slik oppførsel. Ingen fortjener å måtte gå hjem i skam etter å ha blitt krenket på den måten vi har blitt kjent med den siste uken. Uansett om det forklares med rus, grenseoverskridende humor eller begge deler. Det er rett og slett uakseptabelt. Ikke morsomt. I alle fall ikke i fylla.

Det er faktisk bred enighet om dette, fra ytterste venstre til ytterste høyre, og sparsomt i rekkene over kommentatorer og debattanter som mener at dette er en fillesak eller at det er Sumaya Jirde Ali som selv er problemet. Ikke engang hos Resett er det støtte å få blant de i kommentarfeltet som gjerne skulle sett at dette hadde handlet om «krenkorama», «misforstått humor» eller «å dra rasismekortet».

Denne enigheten er noe av det fineste og positive med hele debatten i kjølvannet av Antonsen-saken.

Også politikere som Jon Helgheim har vist støtte til Ali, og gitt streng beskjed til sine Facebook-følgere om å holde kommentarfeltet ryddig.

Det faktum at akkurat disse premissleverandørene er så tydelige overfor sin egen fan-skare, er kanskje viktigst av alt. Det er da noe.