– Vi må ta barns sorg på alvor

PER ARNE DAHL: Biskop i Tunsberg bispedømme.

PER ARNE DAHL: Biskop i Tunsberg bispedømme. Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel

På fredag omkom en 14 år gammel gutt i Drammen. For noen uker siden ble en 16 år gammel jente knivstukket på skolen sin. Hvordan snakker vi med barna våre om sorg og traumer?

DEL

DRAMMEN/LIER: – Det viktigste du som voksenperson kan gjøre, er å la barnet snakke seg gjennom følelsene og hendelsen, og være til stede, uttalte Andre Sirnes, leder for psykososialt kriseteam i Lier, i forbindelse med dødsfallet til den 14-årige gutten fra Lier fredag.

Det aller, aller viktigste nå er at ingen er alene. Og at barna får lov til å snakke om hendelsen fra A til Å. Det blir ofte kaos i følelsene, og den logiske tekningen blir satt ut. La barna fortelle hva de så, hørte, luktet, sa Sirnes.

Gi de sørgende tid og rom

Per Arne Dahl, biskop i Tunsberg bispedømme har møtt mange mennesker i sorg. Han har også skrevet en bok om mennesker og barn i sorg, «Hva skal vi med stjerner nå?» sammen med tidligere Lyn-trener Espen Olafsen, som mistet konen og datteren sin under tsunamien i Thailand i 2004.

– Barn, og ungdom, fortjener at vi tar dem på alvor og møter dem. En hendelse som den på fredag i Drammen, er et veldig brutalt møte med virkeligheten. Å trøste er ikke å skåne dem for den virkeligheten, men å møte dem med ærlighet, varme og tydelighet, sier biskopen.

Dahl forteller at i alle hans møter med sorg, har det slått ham igjen og igjen, at sorgen trenger tid:

– Den sørgende trenger å få gjenta fortellingen sin. Å repetere det de har opplevd, og det de kjenner på. Sorgarbeid er å få muligheten til å gjenta tapsopplevelsen sin.

Vær til stede!

Dahl sier også at det er viktig å etablere «fristeder» for barn og unge, der de får mulighet til å gi uttrykk for det de har opplevd.

– Det er viktig at de får være del av et fellesskap og slipper å være alene. At de får sette ord på den de har mistet.

Som foreldre er det viktig å være til stede og gi den sørgende tilstedeværelse og oppmerksomhet, anbefaler han.

– Vi må ikke undervurdere barn og unges behov i sorg. Den er identisk med voksnes behov. Vi må øve oss på å se barnet. Vi må øve oss på å høre etter. Vi kan øve oss på å sitte sammen med dem i armkroken og spørre dem om den de har mistet: Hvordan var han? Kan du ikke fortelle meg litt om ham?

Dahl anbefaler også å gjøre ting sammen, som å spise et godt måltid i lag, gå en tur i skogen, invitere med kamerater hjem og samtidig åpne opp for samtale.

– Vi må omgi deres situasjon med godhet og omsorg.

Den tomme pulten

Dahl anbefaler også at man i tiden etterpå gjør klasserommet til et godt sted være. Biskopen forteller at han selv mistet en klassekamerat da han var tenåring, og at den tomme pulten som ble stående igjen i klasserommet ble et stort tomrom.

– Jeg husker at det var så trist med den tomme pulten. Men vi hadde en lærer som evnet å omfavne den tomme pulten med omsorg, sier han og forklarer:

– La pulten være omkranset av et rom med håp i seg. Gjerne ha en minnebok liggende, der klassekameratene kan skrive noen setninger. Sett fram et bilde. Få sløydlæreren til å lage en liten sandkasse der man kan sette lys og tenne, sier han.

– Vi må fortsette å snakke om han og gi de mulighet til å snakke om han. Jeg pleier ofte å si når jeg møter mennesker i sorg: «La han få være til stede, slik han var til stede».

Respekter grensene deres

Samtidig sier biskopen at vi må respektere barn og unges grenser:

– Når barn sier, «nå orker jeg ikke mer»,  så må vi respektere det. Jeg pleier å si at vi må være musikalske i vårt møte med mennesker i sorg. For hvis vi skal forholde oss likeverdige til barn i sorg, så må vi forholde oss forskjellig, for barn er forskjellig også i sorg.

Når biskopen ber sin kveldsbønn i dag vil han selvsagt først og fremst be for guttens foreldre og familie. Men, understreker Dahl, uten å kjenne til omstendighetene rundt ulykken, ønsker jeg også å be for lastebilsjåføren. Han er også i en krevende situasjon.

Også Andre Sirnes fra kriseteamet, understreker at det er normalt at barn sørger på ulike vis.

Han forteller at det er helt normalt at barn som har opplevd alvorlige hendelser sliter med å sove i etterkant på grunn av inntrykk og bilder i hodet. Men det er også like normalt å ikke ha behov for å snakke om det som har skjedd.

– Alle barn reagerer på forskjellig måte. Men opplever du at barnet trekker seg tilbake, blir stille og unnvikende, kan de ha indre kaos som de ikke vet hvordan de skal håndtere, sier Sirnes.

Alle kan ha behov for å snakke

Sirnes anbefalte også foreldre til barn som ikke var til stede på selve ulykken å snakke med barna om hendelsen dersom barna ønsker dette.

– Det gir vel så voldsomme bilder i hodet for dem som hører om hendelsen. Vi vet fra tidligere at de som har vært tett på en ulykke kommer seg lettere etter slike hendelser fordi de får oppfølging og hjelp. Men rykter og bilder i hodet kan gi samme reaksjon, så alle foreldre må prate med barna sine, for dette kan være skummelt for alle, sier Sirnes.

Ritualer

Daglig leder ved senteret for krisepsykologi i Bergen, psykologspesialist Unni M. Heltne, forteller at det er viktig å møte barnet på samme måte som med alle andre som sørger.

– Også barn trenger å bli møtt med åpenhet, omsorg, støtte og informasjon. Det kan være ting barnet har behov for å få svar på i forbindelse med det som har skjedd. Hvis barnet har mistet en nær venn, har en jo ofte behov for å snakke om savnet og sorgen.

Heltne mener voksne rundt barnet bør være tilgjengelige og invitere til å snakke om det som er skjedd.

Hun sier at det avhenger av hvilket forhold barnet har til den som er omkommet, men også barn som ikke nødvendigvis står nær den som er omkommet, vil  ha behov for informasjon om hva som har skjedd.

– Hvis ikke barn får tidlig og riktig informasjon, lager de ofte sine egne historier, og disse trenger ikke være riktige. Vi ser også at de som er involvert har godt av å lage et ritual som for eksempel å tenne lys og snakke om minnene til den som er omkommet, sier Heltne.

Artikkeltags