Varaordfører Ståle Sørensen har rett i at «ingen sitter i kommunestyret på grunn av penga».

Det samme er sant for norske politikere mer generelt. Og det stemmer trolig at mange menige folkevalgte i kommunestyret får lite betalt for strevet.

Men tonene varaordføreren spilte ved å komme med forslaget om å oppheve den selvpålagte«frysen» av godtgjøringene til kommunens folkevalgte, er umusikalske. Å antyde at politikerens lønninger bør følge konsumprisindeksen er naturligvis upassende under en økonomisk krise som denne.

Heldigvis ble forslaget nedstemt. Sørensen tok en klok avgjørelse og snudde etter diskusjoner internt i partiet. Det eneste partiet som faktisk støttet forslaget var Høyre.

Men selv om saken endte godt, er dette kritikkverdig. For med Putins invasjon av Ukraina har verden, deriblant Norge, blitt kastet ut i en økonomisk nedgangstid. Hvor lenge den varer, og hvor alvorlig det blir, det vet vi ikke.

Men velgerne kjenner dette på kroppen. Hver dag. Voldsom inflasjon og galopperende priser fører til at det store flertallet får mindre å rutte med.

Spørsmålet er da hvor smertene av nedgangstida skal merkes. Det åpenbare svaret er at de som har minst fra før, må skjermes mest. Da er ikke løsningen å skjerme også yrkespolitikere mot inntektstap. Snarere må man se til de vanskeligstilte. Man må se til familiene som sliter med å betale voksende regninger. Til bedrifter som går konkurs.

Da er det uklokt å diskutere selv de velsituerte politikerens lønninger. Å gi 100.000 kroner ekstra i lønn til ordføreren ville vært en skandale, som ville gitt grobunn for raseri. Faktisk er selve forslaget nok til å legge grunnlaget for økt politikerforakt. For det antyder at politikeres virkelighetsforståelse er løsrevet fra velgernes liv.

Selvsagt viser avstemningens resultat at flertallet av de folkevalgte i Drammen ser dette problemet. Men selve forslaget sender likevel uheldige signaler.

Nå står vår nasjon, som resten av verden, i en alvorlig krise. Da må vi løse problemene krisa skaper, i fellesskap. For at dette skal være mulig må de som har mest, dra den tyngste delen av lasset.

For at det skal være mulig bør de folkevalgte stå i første rekke i dugnaden – og ikke antyde at politikere er mest opptatt av å sikre seg en større bit av den nå minskende kaka.