Ungene gråter når de hører værmeldinga. – Blir det ikke hvit jul?

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.– God jul, da! Billyktene speiler seg i de blanke søledammene. – Ja, god jul. Det spørs om det blir noe særlig skigåing, som vi hadde tenkt. Enda en ting mindre å glede seg til når vi nå går tidenes rareste jul i møte.

Skolen la ut bilde av 9-åringer som sklir på rumpa nedover frossen asfalt – det var det nærmeste vi kom aking så langt denne våte vinteren. Vintersyklisten kan knegge over fine forhold, men med hjemmekontor får i hvert fall min piggdekkledde sykkel få stå i fred i garasjen. Ungene gråter når de hører værmeldinga. – Blir det ikke hvit jul?

Hva er jula for deg? For meg ligger det alle fall en forventning om å kunne gå på ski. Aller helst mot en topp, for ettertenksomt å kunne skue mot blåner i det fjerne med en duftende varm kopp solbærtoddy i hendene. Selv tok vi turen opp på en leid hytte på fjellet i november, bare for å kunne tjuvstarte vinterfølelsen. Men selv ikke der var det nok snø til en skitur, verken bortover eller nedover.

Hva skjer når dette blir normen? Må vi til Alpene og trykke i oss knödel og kaiserschmarrn for å finne snø om noen år? Når Oslo-sommeren har flytta seg til Tromsø og det regner hele desember, må det jo skje noe med identiteten vår. Og hvem har råd til det? Kanskje vil snømangelen i nær framtid skape nye klasseskiller, mellom de som kan og de som ikke kan oppsøke snøhvite vidder og bakker.

Vi nordmenn har vent oss til å ligge på toppen av FNs kåring over verdens beste land å bo i. Slik har det vært i årevis, helt til UNDP i år la til en ny dimensjon i kåringen: natur- og miljøkostnaden ved brutto nasjonalprodukt skal også måles.

Hvorfor er det viktig å legge til en slik dimensjon? Når vi måler CO₂-utslipp og materielt fotavtrykk per person, får vi en bredere forståelse av utvikling. Hvordan vi ser på verden er ikke gitt. Det er flere briller man kan sette på nesa og se verden gjennom. Noen er rosa og noen er svarte.

FNs nye kriterium er en anerkjennelse av at vi ikke kan satse på kapitalismens evige vekst uten å ta hensyn til våre omgivelser. Vekst og velstandsøkning forutsetter grønn omstilling. Dette har de fleste land i verden begynt å ta innover seg og på alvor.

Et kjempeland som Kina har bestemt seg for å bli klimanøytralt innen 2060. Det betyr at de må nå sin utslippstopp innen 2030. Det er bare ti år til, og vi snakker om et land som bruker helt enormt mye kull, og som har gått fra sykkel til bil de siste tjue åra. Men kineserne holder som regel mer enn de lover, så det er grunn til å tro at de vil lykkes. Allerede har de verdens største elbilpark og er i gang med en enorm utbygging av sol- og vindkraft, samt en heftig satsing på batteriteknologi.

Så er det håp da? Om vi setter vår lit til Kina og miljølokomotivet EU, og tør håpe på at USA kommer tilbake? Håpet om den hvite julen lever, men kun om vi alle tåler å gi opp noe for at klimaendringene skal kunne bremses på ekte.

Les også:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags