«Noen sto bare og skrek mot de som var igjen der ute på øya, det var kjærester og familie»

TILBAKE: Én uke etter massakren, er Magnus Ravnum tilbake på stranda der han hjalp AUF-ere som svømte i land. Sønnen Niclas (2) sov på hytta. Datteren Carina (8) var ennå ikke kommet til campingplassen. Nå ser hun mot Utøya.

TILBAKE: Én uke etter massakren, er Magnus Ravnum tilbake på stranda der han hjalp AUF-ere som svømte i land. Sønnen Niclas (2) sov på hytta. Datteren Carina (8) var ennå ikke kommet til campingplassen. Nå ser hun mot Utøya.

Av
Artikkelen er over 8 år gammel

Magnus Ravnum har noen bilder på netthinnen han ikke blir kvitt

DEL

UTVIKA CAMPING:  - Jeg husker særlig en albue 5 meter unna båten. Det var en ung jente, hun kan toppen ha vært 20 år.

Del på Facebook

Magnus Ravnum (32) ser på barna som hopper på trampolina på Utvika camping. Sønnen Niclas (2) og datteren Carina (8) spretter opp og ned. Barn plasker i strandkanten som før. Men i buskene bråker det fra aggregatet til en TV-stasjon. Sola brenner på dressen til en utenlandsk TV-journalist som tar oppstilling foran Utøya. Her gikk redde, våte ungdommer i land for en uke siden. Magnus Ravnum, fra Oslo, er tilbake, en uke etter at han snakket med DT. Her har han vært hver sommer de siste seks årene. Han vet ikke om de kommer tilbake neste sommer.

  - Dyttet på døde kropper

Fredag 22. juli nærmet det seg leggetid for sønnen Niclas. Datteren Carina er ennå ikke kommet på hytta.

- Vi satt inne i hytta og så på TV da vi hørte 30-40 skudd. Magnus Ravnum har sett bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet. Han skjønner at det er en sammenheng. - Hytta ligger 1,5 kilometer i luftlinje fra øya. Vi løp ned dit med tepper og pledd. Det var folk i vannet. Båter var ute og plukket opp ungdommer fortløpende.

Magnus Ravnum sier at han fraktet skadde i båten over til fergebrygga. Der venter ambulansepersonell fordi stranda der de evakuerte kommer i land ikke er sikkerhetsklarert.

Han husker særlig én skade.

- Det var et kulehull på størrelse med en knyttneve. Ravnum forteller at han lette etter overlevende fra båten.

- Vi fikk beskjed om å kjøre ut til sydenden av øya. Der lå det bare lik i vannet. En politimann ba oss om å fokusere på å finne levende kropper i stedet for å plukke opp lik. Men vi prøvde å dytte de døde kroppene inn mot land slik at de ikke skulle forsvinne i strømningen.

- Var du redd?

- Ja, jeg var redd. Det gikk rykter om at det var to-tre gjerningsmenn på øya.

På stranda var det kaos.

- Folk sto og skalv. Noen sto bare og skrek mot de som var igjen der ute på øya, det var kjærester og familie.

- Vil prege resten av livet

Datteren Carina har gått ned fra trampolina.

- Pappa, de har funnet en koffert på Oslo S, sier hun.

Ravnum jobber til daglig som politi på ordensvakta på Gardermoen lufthavn.

- Det var surrealistisk. Du vil gjerne hjelpe, men føler deg maktesløs. Hadde jeg oppsøkt øya, kunne jeg blitt plaffa ned selv. Vi fikk gjort mye for ungdommene som kom til brygga, jeg tenker at jeg ikke kunne gjort noe annerledes. Det er stille mellom vognene på Utvika camping. Mange her har reddet noen: Vært ute i båt, tatt imot på stranda, hørt blodige historier på vei opp til kiosken der skadde ble kjørt videre. I dag er de slitne, orker ikke fortelle en gang til. En av dem som reddet mange opp av vannet, skal i dag møte en av dem han reddet.

- Det går greit nå, men dette vil prege meg resten av livet. Dette er Norges 11. september. Men det hjelper å snakke om det. Livet må gå videre. Man må ta én dag av gangen, sier Magnus Ravnum.

- Dere blir kalt helter?

- Jeg ser ikke på meg som en helt, hvem som helst ville gjort akkurat det samme. Senere sier han: - Men Norge bør øke beredskapen, få mer penger og ressurser inn. Vi rusler ned mot stranda. Sønnen Niklas mister skoene. Magnus peker ut huset til campingbestyrer Toril Johbraaten der AUF-erne ble tatt inn, tørket og fikk ringt hjem.

- Hvordan slo politimannen i deg inn i situasjonen?

- Der og da var jeg 100 prosent fokusert. Det er i ettertid man finner ut av hva man har vært med på. Vi nærmer oss stranda.

- I etterkant tenker man også at man kunne ha hjulpet flere. Men man må heller fokusere på dem man har hjulpet. En rose flyter i vannet ved brygga. En av damene på campingen forteller at en tysk turist begynte å slipe på en stein til et minnesmerke, noe som varer lenger enn blomstene. Magnus ser på vannet. - Vi har ikke vært og bada ennå. Jeg tror ikke det blir noe bading i år.
 

Artikkeltags