Globusgården var selve symbolet på det moderne Strømsø. I formmessig djervhet og materialbruk ville den noe nytt og unikt i en traust provinsby da den så dagens lys i 1963.

Den var elegant, den ga assosiasjoner til en fantastisk gul UFO. Den var ikke blottet for humor. Dens butikker pekte i alle byens retninger, og gjentok rundkjøringens sirkelbevegelse; den som ekspederte bilistene til Tangen, Konnerudgata eller over bybrua mot Bragernes.

Rundt og inni denne bygningen plasserte jeg mine fiktive drammensere da jeg skrev min første roman, «Globus», i 2009. Og siden har jeg fortsatt. Nesten alle mine karakterer er innom Globusgården en eller annen gang i løpet av en roman. Eller for å si det slik: Det blir ikke noen troverdig og skikkelig roman fra Strømsø uten Globusgården som kulisse eller åsted.

Den elliptiske bygningen ble endelig avsluttet i 1968. Jeg ble født i 1971. Jeg vokste opp og gikk på skoler på Strømsø; Globus var det sentrale omdreiningspunkt. Dens kafé ventet på oss i storefri på Drammen gymnas, dens Narvesen-kiosk hadde de nyeste tegneseriene, dens frisør (Ellingsen) klipte oss før konfirmasjoner og bryllup. Senere ble den et (treffende nok) globalt handelssted, med nisjebutikker og dufter og språk fra alle verdens hjørner.

LES OGSÅ:

Les også

I dommen over Globusgården er det begreper som «stygt og pent» som gjelder. Det er en farse

Globusgården har ofte hatt en mystisk virkning på meg. Det at den er elliptisk, gir en følelse av evighet, lik planeters gang eller solverv. Den har minnet meg om Colosseum i Roma eller amfiet i Pompeii (der Pink Floyd spilte uten publikum). Bygningen taler et underlig symbolspråk: den har ikke skarpe hjørner, den fører oss alltid videre, i nye sløyfer. Vær fleksibel, litt rund i kantene, sier den. Litt jovial, som Freddy Kalas. Den snakker om alle tings gjentakelse. På godt og vondt.

Ulike eiere har latt den forfalle, i håp om at folk skulle syns andungen ble stygg nok til å kunne rives. De skjønner ikke Drammens sjel. For byer har sjel. Særpreg. Og folket har et lynne.

Man river ikke Eiffel-tårnet i Paris eller Brandenburger Tor i Berlin. Det er noe som kalles «en bys hukommelse»; bygningene står der og husker hvem vi er og hva Drammen var. Vær forsiktig med å rive minner. Vær varsom med å ødelegge en identitet.

Runar Myhre har i sin flotte lokalhistoriske bok om oppvekst i Nybyen, beskrevet hvordan en Drafn-trener satte opp startelleveren sin på Globus kafé hver lørdag. Bare der, i det røykfylte lokalet, med utsikt mot torget, og gode klubbkamerater rundt seg, kunne han ta de endelige valg. Høre de siste rykter om motstanderlaget, få de siste gode råd og kommentarer fra stamgjester.

Ethvert argument om lønnsomhet eller trafikk eller hva som måtte føles stygt eller pent, blekner mot dette ene: Globusgården er Drammen, slik Spiralen er det, slik fotballklubben Strømsgodset er det, slik elva, kirkene og tårnbygningene er det.

Drammen er Mekka, Norges beste by. Globusgården er Kaba, som vi går rundt og rundt, og husker oss selv, gående rundt og rundt, i Drammen.

LES OGSÅ: