Gå til sidens hovedinnhold

Været oppsummerer 2020 ved å sakte suge ut energien jeg sparte til slutten av dette ikke-året

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er mørkt når barnet går til skolen. Det er mørkt når jeg åpner zoomen som setter i gang uka. Det forblir grått og uforløst i det dagens første deadline passeres (uten at jeg har briljert). Så blir det tussmørke i det dagen er skikkelig i gang. Så tramper et elsket barn inn med sølete støvler, og koronaåret går mot slutten og grøten i hjernen står i fare for å koke over ved tanken på permitteringer, skjermavhengighet, frynsete nerver, koronasmitta familiemedlemmer og bare venter … på … at det skal gå over? Vi går på femte uka med tåke over dalen. Været oppsummerer 2020 ved å sakte suge ut energien jeg sparte til slutten av dette ikke-året.

Siri Narverud Moen

Siri Narverud Moen skriver fast for DT om musikk, kultur og politikk, og om å være mamma i byen og naturen. Hun har tidligere bodd i Berlin, Oslo og Trondheim, og har kommentert estetikk og popkultur i en rekke nasjonale medier.

Og så, må skaffe nye cherroxer, for søla spiser opp alt, havner jeg på Finn.no. Klokka er 23:32, jeg veit bedre, aldri ut på nettet når det nærmer seg midnatt, Siri! Sjøl om jeg bare skulle leite opp en enkel transaksjon, er det jo mennesker involvert. Kategorien «Julehjelp» popper opp. Jeg skulle logga av, men snubler ned i følelsenes kaninhull:

«I år blir jula litt annerledes. En jul vi ikke vil glemme. Jeg hadde planer om å feire med familien, men har ombestemt meg. Jeg vil gi litt av min tid til å feire jul med deg som bor alene og har ingen andre eller av ulike årsaker ikke kan feire med dem (...) Jeg er symptomfri og det gjør ingenting om du ikke er det. Dette tilbudet gjelder uansett aldersgruppe. Flere har vist interesse og det er ikke anbefalt å samles i store klynger, så jeg får nøye meg med å besøke én av gangen. Vil du ha besøk andre høytider og helligdager så bare ta kontakt. Jeg kan få til å dra på oppdrag utenfor Drammen også hvis situasjonen tilsier det.»

Skriver hun. (Det er ofte en hun.) Jeg mister det helt. Hulker, særlig av denne: «Jeg er symptomfri og det gjør ingenting om du ikke er det.» Enda verre blir det når jeg ser dem som ber om hjelp til seg sjøl. Det vil si; på vegne av barna sine.

Det er helt overveldende mange aleneforeldre som ber om noe på Finn nå. To ting raste som løsmasser i meg mens klokka tikka mot midnatt: Noen rundt oss trenger mer enn de tør å be om åpent. Og; dette traff litt for tett på eget hjem der mamma, pus og barn bor.

Men, bank i bordet, sjøl har jeg buffer på konto, et godt nettverk, og god flyt mellom barnas familier i mitt lille «økosystem». Så Finn-mødrene – og noen -fedre – kjemper en større kamp enn meg. Men statistisk har vi noen andre odds enn husholdningene med to voksne.

I høst har jeg lest om at hjemmekontor kan være et snublehull for likestillinga, når damene tar det såkalte tredje skiftet. Hvis dere er et heteropar som bor sammen – gratulerer med det! – og deler på husarbeidet, gratulerer enda mer med det! Likevel tar ofte kvinner det følelsesmessige og administrative ansvaret for familien. Og før noen i kommentarfeltet starter et «Men ...» – så la meg si at sånn er det. Kvinnene tar ansvaret, mennene klarer å lukke døra (og briljere på jobben, også hjemmefra). Det er en forenkling. Men det er statistikk, det er gjennomsnittet.

Og enda så godt det er når koronastatistikken kommer på bordet, treffer den meg bare nesten: – Jeg er ikke overrasket om det kommer en bølge utbrente kvinner etter dette eller denne; Når mødre abdiserer som familiens sjef (Begge fra Dagens Næringsliv).

Noen av oss kan bare ikke abdisere. Jeg tviler på at firebarnsmora som skriver etter «nødt hjelp» i det hele tatt ser det som en mulighet. «Det tredje skiftet, mener du bleieskiftet?»

Likestillingsminister Raja oppfordra fedre til å være gode rollemodeller for likestilling i hjemmet. Men kollegaen hans koronastengte familievernkontorene – og det gikk uker før regjeringa snakka om smittevern mellom søsken i forskjellige hus. Ei stund hørtes det ut som om alle har ett gjennomsnittssøsken og to -foreldre hjemme, i kontrast til de nesten 180.000 barna som bor hos én forelder. Å manøvrere mellom kohorter i sammenfletta bonusfamilier har vært et logistikkmaraton i 2020.

Hvis vi vil fikse kommende utbrente mødrene, er det mye som er sikrere enn å bare håpe at de som lever i par fikser balansen. Familievernet må være tilgjengelig. Og jeg ville relansert ordninga husmorvikar – gjett hvem jeg mener bør få behovsprøvd hjelp fra en sånn vikar!

Husker du Noora i «Skam»? Hun hadde en liten lapp ved speilet: Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about. Be kind. Always.

Beklager banaliteten, du kan jo feste dombjeller og smøre smør på dén der. Men den er sann, den gjelder alle, alltid. For de fleste lever ikke helt A4-liv uansett – enten det gjelder rammene for et barns oppvekst, din tilknytning til arbeidslivet, eller et helt annet lodd i livet.

Så. Årets raus-før-jul-øvelse kan være å bryte noen forventninger om hvordan familier bør se ut for å stille på likefot. Og å hjelpe noen som var modige nok til å spørre om hjelp.

Mer av Siri Narverud Moen:

Les også

Endelig kulturdebatt – men hvor er drammenserne?

Les også

Biene og lufta og temperaturen i havet teller, så jeg sier det: La flyene stå

Les også

Fjordbyen Drammen fortjener bedre – den fortjener en skikkelig plan

Kommentarer til denne saken