Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Av og til kan vi få inntrykk av at godt helsestell utelukkende er et spørsmål om ressurser.
I et slikt perspektiv har vi lyst til å bringe personlig erfaring inn i meningsutvekslingen. Vi ønsker å vise politikerne at dette handler om mer enn bevilgninger, og vi vil minne den enkelte leder og medarbeider om hvor avgjørende hvert eneste møte med pasienter og pårørende er for oppfatningen av norsk helsevesen.
Vår hilsen kommer få uker etter at vår far sovnet stille inn i sitt hjem i Drammen. Han ble 94 år og kunne se tilbake på et fullkomment liv omgitt av familie og venner, en lang og interessant yrkeskarriere, aktiv fritid og et sinn preget av positivitet, humør og vitalitet. Årtier som lykkelig og aktiv huseier med daglig gjøremål i hus og hage fikk en fin avløsning med bekymringsfrie siste år i moderne og lettstelt sentrumsleilighet.
Les også:
Rebekka roper varsku om helsevesenet: – Det er krise!
Sammen med Mummy (hun er engelsk) fikk Daddy bortimot 70 års samliv. Da helsa hans sviktet for alvor i desember, oppsto et akutt behov for helsetjenester. Fram til da hadde hjemmetjenesten light vært fullt ut tilfredsstillende, simpelthen fordi behovet ikke var større.
Da Daddy kollapset 10. desember, fungerte akuttjenesten perfekt. Ambulansefolkene representerte helsevesenet på utmerket vis.
Det samme kan dessverre ikke sies om legevakta. Det ble en negativ opplevelse. Der ble Daddy liggende hele dagen uten utsikter til faglig forsvarlig hjemreise eller videre behandling. Da kvelden kom og vi ble urolige, fikk vi vite at han skulle sendes hjem, at hjemreisen skulle skje med ambulanse, men at det var umulig å si tidspunkt. Det kom ikke til å skje før utpå natten …
Les også:
Legger ned i Oslo – utvider i Drammen: – Bare å komme hit
Da vi kom til legevakten fant vi Daddy liggende i en seng. Han var fortvilet, kald og våt. Detaljene kan ligge. Situasjonen var uverdig. Slik ble hjemturen også. I privatbil i minus ti. (Takk for lånet av rullestol, legevakta. For øvrig er det grunn til skjerpings!)
Daddys helsetilstand var skral, ja, så elendig var den at hjemmesykepleien morgenen etter rekvirerte ny ambulanse. Denne gangen gikk turen rett til sykehuset. Etter få dager ble det konstatert at kreften hadde spredt seg. Legens budskap var at kun smertelindrende behandling var aktuelt.
Da begynte den virkelige oppturen i helsevesenet. Daddy ønsket å dø hjemme, og Mummy var innstilt på å medvirke til det dersom hjemmesykepleien kunne stille opp.
Andre kronikker og debattinnlegg kan du lese her
Det skulle vise seg at bidraget derfra ble stort og verdifullt, og langt bedre enn vi kunne drømme om. Allerede før Daddy kom hjem med ambulansen, sto spesialseng fra hjelpemiddelsentralen montert i leiligheten. Da han ankom, var hjemmesykepleien der med sine flotte medarbeidere. Og de ble der.
Dag og natt kom de og gikk de, aldri hadde de det travelt. Alltid var de blide, omsorgsfulle og opptrådte med en faglig tyngde som ga trygghet, enten det dreide seg om den medisinske smertelindringen eller omsorgsdelen av jobben. Hver enkelt ansatts personlige utøvelse av yrket imponerte oss, og tjenesten leverte som helhet på imponerende vis. Da Daddy sovnet inn om kvelden 21. desember, skjedde det i fred, i trygghet og under de beste medisinske og menneskelige forholdene.
Vår erfaring, også fra tidligere, er at godt helsestell handler om mer enn ressurser.
Andre saker fra dt.no:
Mange hamstrer før prishopp: – Fått lang handleliste av kona
Her skraper Henning vekk isen: – Det var opptil 20 cm stålis
