Denne uka har halve Norge felt en tåre over historien om Mats “Ibelin” Steen, den unge mannen som satt i rullestol, og som levde store deler av livet sitt i spillverdenen. Men foreldrene forsto ikke hvor rikt internett-livet hans var, at han hadde “ekte” venner, før Mats’ begravelse. Folk fra spillergruppa hans, guildet, reiste langveisfra for å møte opp. Fra andre land:

– Det var så sterkt. Vi gråt og gråt, av en intens emosjonell glede over å se hvilket liv Mats faktisk hadde levd. Med ekte venner, kjærester, folk som brydde seg så mye at de ville fly fra et annet land til bisettelsen til en de aldri hadde møtt. Det var sterkt, sa faren til Mats, Robert, i NRKs sak.

Jeg innrømmer at jeg grein som en unge av saken jeg også. Og ikke bare fordi det er overraskende og rørende. Men fordi det er gjenkjennelig.

Mats spilte World of Warcraft (WoW) mellom 15.000 og 20.000 timer de siste ti årene han levde. Til sammenligning er et årsverk ca 1700 timer. Jeg logget meg inn på min WoW-konto, bare for å sjekke. På en av figurene mine, hun jeg har spilt av og på de siste 12 åra, har jeg 73 dager. 1700 timer. Og store deler av det årsverket har blitt tilbrakt i samme spillgruppe, “guild”. Eller som jeg insisterer på å kalle det på norsk: “laug”. Noen av oss kjenner hverandre fra det virkelige liv, andre ikke, men vi har holdt kontakt gjennom spillet selv over landegrenser. Vi drar i hverandres brylluper, sender blomster til nybakte foreldre, feirer nyttår sammen.

Men for oss som er litt oppvokst på internett var det ikke HER de første langvarige vennskapene på nett dukket opp. Det var ikke i spill i det hele tatt. Det var lenge før. Der vi traff hverandre på rent tekstbaserte møteplasser. På IRC-kanaler, på forumer…

Og det var her det først skjedde meg: På et forum dedikert til film. En som jeg hadde snakka med daglig logget seg plutselig ikke på. Det var totalt ulikt ham. Om han skulle vekk pleide han si i fra. Etter noen dager ble alle på forumet urolige. Men vi kunne ikke lete ham opp. Vi visste hvilket land han bodde i, men ikke mer. Vi visste ikke engang at personen bak kallenavnet var en “han”, for den saks skyld. Han dukket aldri opp igjen. Det har skjedd mer enn en gang siden da.

Sannheten er at jeg er bombesikker på at jeg har mistet folk.

Men dette er ikke en guide inn i en annen verden. Det er jo ikke bare ungdommen og gamerne og andre underlige skapninger som lever store deler av sitt liv på internett lenger. Fra 2000 (da jeg var 14) til 2015 gikk andelen internettbrukere i Norge opp fra 52% til 96,8% i følge FN-sambandets statistikk. Størstedelen av befolkningen er logget på.

Det merker jeg nå i endringen i hvem mine digitale venner er blitt. For jeg får dem fremdeles. Forskjellen er at jeg nå ofte vet det ekte navnet på dem, takket være facebooks policy på området og at det ikke er uvanlig med ekte navn på twitter heller. Der er det demografiske skiftet på internett absolutt tydelig: Blant mine venner er det blant annet et betydelig innslag av seniorer.

Facebook og twitter er blitt møteplasser for et langt bredere segment av befolkningen. De treffes på facebookgrupper til støtte for Vest-Sahara, til mimresider om Ørsta i gamledager, på facebooksider dedikert til rasehund og skøytesporten og vegetarmat.

Men selv om man vet ekte navn gjenstår problemet: Plutselig en dag logger folk seg ikke på. Og vi får ikke vite at de har blitt plutselig syke eller har blitt utsatt for noe med mindre en i familien sier ifra med en twittermelding eller ved å kunne logge seg inn på facebooksida eller sender en melding til en moderator i forumet der personen er aktiv.

Så dette er en oppfordring til alle dere der ute som om dere tenker dere om kanskje har folk dere aldri har møtt som dere snakker med jevnlig. Som kan regnes som venner og nettverk. Selv om dere ikke er en ungdom i en kjeller med en WoW-konto. Fortell familie og venner at det er en liten flokk som du snakker med. At du har twittervenner eller har funnet et forum for parsellhage-entusiaster der du tilbringer en time eller flere, flere ganger i uka.

Det er folk der ute som bryr seg. Som gjerne vil delta i krisen og sorgen, akkurat som barndomsvenninnene eller nevøen. Twitterkronerulling for blomster til begravelse eller donasjon til kreftforeningen er ikke uvanlig lenger. Kort til sykehus eller kondolansebrev til familien arrangeres på gruppechatter.

Men noen må vite. Så noen får sagt fra.