Verdier må skapes selv om dødstallene øker

Av
DEL

MeningerI disse Korona-tider gjør man seg mange refleksjoner. Mine refleksjoner har bl.a. utgangspunkt i en nylig tur til Berlin med etterfølgende 14 dagers karantene.

Det meste av handlingen i hva nå – lille mann er lagt til Berlin. Denne klassikeren av Hans Fallada gir et bilde av Tyskland i mellomkrigstiden med massearbeidsløshet, klassemotsetninger og vanskelige kår for de fleste.

For å sitere Wikipedia: « Hovedpersonen er en mann av småborgerskapet – «en ganske alminnelig liten handelsfunksjonær som meget tidlig fikk vite at han ikke var noe særlig – bare et lite dyr som man kan la leve eller krepere, det er virkelig ikke så betydningsfullt»».

Vi er ikke der. Alle tiltak iverksatt av våre myndigheter tar nettopp sikte på å hegne om så vel handelsfunksjonærer som alle andre i samfunnet vårt, ikke minst de eldre og svake.

Hvor lenge kan vi holde på med det hvis det ender med massearbeidsløshet, klassemotsetninger, aldersmotsetninger og vanskelige kår for folk flest? Det er jo nettopp i slike situasjoner man kan få store forandringer i samfunnsstrukturen, der solidaritet og dugnadsånd vil utfordres.

Det finnes selvfølgelig ingen enkle svar på slike problemstillinger, og det er vel de flestes kall kun å spørre i disse tider. Jeg tror vi i valget mellom en tross alt fungerende samfunnsøkonomi og mye sykdom, død og elendighet må finne et modus vivendi - en mellomløsning.

Vi er alle avhengig av verdiskapning i samfunnet, og denne avhengigheten består selv om dødstallene øker.

Vi står overfor eksistensielle etiske problemstillinger, og vi får be om at det gamle ordtaket «Den Gud giver et Embede, give han og forstand» kan slå til.

Mye må vi uansett ofre i tiden fremover, og måtte ikke ofrene for den oppvoksende generasjon bli for store.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags