Vi er sosiale vesener, vi trenger hverandre mer enn noen gang når både liv og relasjoner trues

Av
DEL

MeningerDet er lenge siden krigen, så lenge at de fleste som opplevde den er borte. Men i den nye krigen vi opplever nå, der vi snart er i nærheten av portforbud og sterk innskrenkning av den personlige frihet, føler vi oss ikke bekvem. Det er også smertefullt at vi må begrense sosial og familiær kontakt. Selv våre kjære hytter er blitt forbudte soner. Vi vil helst se hverandre, gi en klem, gi en omfavnelse, være der for hverandre med mer enn ord i en telefon eller på en snakkende mobilskjerm.

I Den norske kirke er vi vant til å rigge gudstjenester, kulturarrangementer og kirkelige handlinger for den brede og store offentlighet. Hver uke. Hver dag. Nå må vi plutselig tenke og handle på nye måter. Vi klarer det, og det tar tid. Men det som blir mest annerledes, og som vi bruker minst like mye tid på som gudstjenester og aktiviteter, er å skape møtesteder for mennesker i gledelige og sårbare livssituasjoner.

Dåp og vielser må utsettes, og begravelser er det kraftige begrensninger på. Maksimalt femti i samme rom. Og ikke skal vi håndhilse og holde rundt. Vi skal holde ut og holde avstand på to meter. Vanligvis er vi nordmenn flinke til slike distanserte øvelser, de ligger nesten i genene, men når vi må, kjennes det annerledes.

Fellesskapet er fortsatt viktig. Vi er sosiale vesener, vi trenger hverandre mer enn noen gang når både liv og relasjoner trues. Per Fugelli, som levde i svineinfluensaens tid, fnyste av myndighetenes forsøk på å fortelle folk at de ikke burde håndhilse og ikke ha nærkontakt, holde rundt og gi trøst. Det er nettopp nå vi må gjøre det, prekte han. Nå kan vi heller ikke adlyde vår avdøde profet.

Hva er Kirkens oppdrag og budskap nå? Skal vi, slik ondskap og smerte ble forklart tidligere, forkynne at det er en mening med alt, at Gud står bak for å lære oss en lekse om livets sårbarhet? Eller skal vi forsøke å si at det hele er djevelens verk?

Metafysiske og mytiske forklaringer duger ikke i vår tid. Vi snakker ikke i åndelige kategorier mot virus. De er ikke Guds straff over verden for egoisme eller kjønnskamp. Vi bekjemper alle virus med nebb og klør og lytter til kloke råd. Vi lytter og heier på de som pleier syke og forsker for å finne vaksiner.

Det er bare ved å endre adferd at vi kan overleve. Så vi igjen kan få oppleve gleden ved å leve og tilhøre fellesskapet. Vi må sammen og hver for oss sørge for et språk og en adferd som tar vare på det skjøre livet og tar vare på de som blir alvorlig syke av dette beistet. Vi skal hjelpe etterlatte. Vi skal, med ulike grader av kreativitet, støtte, trøste, be for og velsigne. På telefoner og alle de digitale plattformer som er tilgjengelige.

Så, når det hele er over, skal vi ha festgudstjeneste både i Drammens kirker og resten av kirkeverden. Vi skal feire at kjærligheten er sterkere enn døden.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags