Det hadde vært svært enkelt å skrive nok en kronikk om koronahåndteringen med negativt fortegn. Det er liten tvil om at noen har mistet litt, som hverdagen de satte pris på, mens andre har mistet mye. Alle har vi mistet noe, og det kan være en krevende øvelse å heve blikket for å se pandemien og håndteringen av den i et større perspektiv.

Verden har endret seg dramatisk siden WHO rapporterte om nyoppståtte tilfeller av lungebetennelse med ukjent årsak nyttårsaften 2019. Kort tid etter ble et nytt koronavirus identifisert i Wuhan i Kina, men vi var mange her høyt oppe i nord som ikke hadde så stor tro på at dette skulle få noen særlige konsekvenser for oss.

Vi ble vekket fra denne naiviteten da det første tilfellet ble bekreftet i Norge 26. februar 2020, og i løpet av veldig kort tid kom viruset veldig nært oss og påvirket hverdagen vår på en måte som få av oss på forhånd kunne forestille oss.

At verdensomspennende store virusutbrudd treffer oss med jevne mellomrom er godt kjent, og det er ikke mer en omtrent hundre år siden 50–100 millioner døde av Spanskesyken. Likevel - til tross for at menneskeheten gang på gang har blitt hardt rammet, har denne trusselen for de fleste av oss virket fjern.

Sannsynligvis var denne trusselen også for fjern for myndighetene våre. Forberedelser og beredskapsarbeid de siste tiårene, for å stå imot en pandemi, kunne åpenbart vært bedre. Likevel viste regjeringen og helsemyndighetene stor grad av handlekraft og god evne til gjennomføring allerede fra de første smitteverntiltakene kom 12. mars 2020.

Vi har siden dette hatt en regjering og helsemyndigheter som har styrt skuta Norge klar av de aller fleste skjær på en forbilledlig måte. Noen av skjæra som dukket opp burde de riktignok klart å styre unna, og håndteringen av importsmitte er etter min mening et slikt skjær. Myndighetene hadde imidlertid ikke et fullgodt kart å styre etter, og mange av skjærene lå under vann.

Det er derfor svært enkelt i etterkant å finne tiltak og beslutninger som burde vært gjort annerledes. Alt blir tindrende klart i etterpåklokskapens klare lys.

Myndighetens håndtering har og vil videre bli nøye evaluert. Det er vi helt avhengig av i et fritt og åpent demokrati. Det var derfor helt eksemplarisk at Koronakommisjonen i april hadde flere kritiske bemerkninger, for bare slik kan vi lære. Dette står imidlertid ikke i veien for kommisjonens hovedbudskap som var at; «myndighetenes håndtering av pandemien har samlet sett vært god.»

Myndighetene hadde selvfølgelig aldri klart dette alene. Det er liten tvil om at den norske samfunnsmodellen, og ikke minst tilliten vi har til hverandre og myndighetene, har vært en suksessoppskrift i møte med pandemien. Mange har gjort en ekstraordinær innsats både for samfunnet og medmennesker i en vanskelig og uforutsigbar tid.

Når man har vært oppe til eksamen er det naturlig å evaluere prestasjonene ut fra egne forutsetninger, som blant andre Koronakommisjonen har gjort. Vi må også se til sammenlignbare land, både for å evaluere egen innsats og for å lære.

Det er mye som ikke kan måles i dødelighet, men som nasjon har vi stått opp mot pandemien med det resultat at Norge i 2020, som eneste av 31 land som ble undersøkt i Europa, hadde en underdødelighet. Det vil si at færre døde enn foregående år (Ljungquist, Eurostat). Statistisk sentralbyrå har også bekreftet dette.

Skal vi heve blikket utover dødelighet tronet Norge også øverst på Bloombergs siste rangering av ulike lands håndtering av pandemien, «Covid Resilence ranking», som tar for seg gjenåpning, status på pandemien og livskvalitet.

Til tross for at hele nasjonen så langt samlet sett har gjort en god jobb, har vi ingen garanti for at dette vedvarer. Det finnes helt klart mørke skyer på himmelen, og vi er ikke i mål før hele verden er i mål. Pandemien vil fortsatt kreve mye av oss som nasjon, og vi skal fortsatt være kritiske og stille spørsmål til myndighetens håndtering.

Historiens dom vil komme, men vi kan allerede nå løfte blikket og se oss tilbake. Vi har, forhåpentligvis snart, gjennomgått en av de største truslene mot samfunnet siden 2. verdenskrig. Samlet sett har regjeringen og helsemyndighetene, med svært god hjelp fra befolkningen, styrt skuta trygt gjennom ukjent farvann. Æres den som æres bør.

LES OGSÅ: