DRAMMEN: – Vi har hatt døden på besøk i dette huset. Det lærte oss å leve på en annen måte.

Kristin Solstad-Iversen (49) ser bort på ektemannen Eirik (50).

Ute er det knitrende elleve blå grader. Inne gløder det.

Kristin er ett av disse menneskene som skinner. Som tar over rommet bare ved å være til stede.

Å beskrive med ord mennesker som henne, er nærmest umulig uten å ende opp i klisjeens verden.

Nå deler hun et par lekser livet har lært henne det siste året, mens de brune øynene lyser.

Ikke bekymre deg for fremtiden! Ikke utsett det du har lyst til å gjøre i livet ditt! Gjør det nå, sier Kristin.

Dama Eirik aldri glemte

Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne, når man skal fortelle historien til Kristin og Eirik Solstad-Iversen.

Skal man starte med at de var ungdomskjærester en kort periode, før Kristin forsvant ut i verden og de mistet kontakt? At de etablerte seg på hver sin kant, men møttes tilfeldigvis på babysvømming nesten 10 år seinere? At veiene deres fortsatte å møtes de neste ti årene, til dagen de tilfeldigvis befant seg på flyplassen i Svolvær, tok en kaffe sammen og fant ut at de plutselig var single begge to?

– Jeg glemte aldri den vakre dama og tenkte flere ganger da vi møttes gjennom årene; «faen ta, det skulle vært du!»

Eirik smiler. De sitter tett i sofaen i det lille huset i Gjetergata. Etterlengtede solstråler har funnet veien inn, bjørkeveden i ovnen spraker og i vinduskarmen ligger chihuahuaen Lilly og vokter gata.

Det kunne bare vært en søt historie om to gamlekjærester som fant hverandre igjen og levde lykkelig alle sine dager. Slik Eirik og Kristin også trodde det skulle bli, da de tre år etter kaffekoppen i Svolvær giftet seg i Italia høsten 2018 med 47 gjester, sine til sammen fire barn og et planlagt bryllupscruise foran seg noen måneder seinere.

Men så var det dette livet, da. Det ville noe annet.

Les også

Terje fikk beskjeden ingen vil ha. Men han fikk sitt siste ønske oppfylt

Da boblen sprakk

– Det var som å få en knyttneve i magen. Vi tenkte jo som alle andre; «det skjer ikke oss,» forteller Kristin.

Det var november 2019 og de var så lykkelige. Fremdeles nyforelsket og nygifte. Eirik hadde ny jobb som han stortrivdes i, mens Kristins firma, som hun startet i 2001, gjorde det kjempebra med stadig flere oppdrag.

Som henholdsvis pilot og selvstendig næringsdrivende hadde de stor frihet, både økonomisk og praktisk. Barna var store. De var ofte med hverandre på jobb, dro på impulsive turer, levde livet.

– Vi levde i en rosa boble, forteller Kristin.

Men Kristin hadde lagt merke til at Eirik var bleik og virket sliten, den høsten. Han kaldsvettet ved den minste anstrengelse og kunne sove døgnet rundt, om han fikk mulighet.

Eirik selv hadde mange gode forklaringer på hvorfor han følte seg som han gjorde. Han hadde nettopp blitt instruktør for en ny flytype for Widerøe og ga full gass i opplæringen av andre piloter.

Men etterhvert ble signalene flere. En kveld besvimte han på badet. Han var konstant sliten. Etterhvert fikk han også andre kroppslige symptomer, men som han brukte lang tid på å fortelle om til Kristin.

Men alarmen gikk først da Kristin fortalte en lege-venninne om Eirik.

– «Dette er ikke symptomer noen skal ha. Han må ta en taxi til akutten på sykehuset. Nå,» forteller Kristin om samtalen med venninnen.

Alle forklaringene de hadde laget seg for å unngå å se kreftspøkelset i øynene, forsvant på sykehuset den dagen.

Eirik skjønte det, da stemningen på undersøkelsesrommet endret seg. Kristin da legen kom og hentet henne på venterommet. For som hun sier:

– Du blir jo ikke hentet på venterommet hvis det er gode nyheter.


Faenskap i feil kropp

En måned seinere, rett før jul 2019, blir en svulst fjernet fra tykktarmen til Eirik. De finner dessuten spredning i vevet rundt svulsten.

Fra januar til april går Eirik gjennom 12 runder med cellegift.

– Jeg kan nesten ikke huske noe fra den perioden. Jeg gråt så mye, samtidig hadde jeg dårlig samvittighet for at jeg var lei meg. Det var jo Eirik som var syk.

For Eirik ble kreften bare en fiende som skulle bort. Han sier han aldri ble redd, men at han tenkte «Dette faenskapet her har tatt bolig i feil kropp.»

Samtidig gjorde det vondt å se at barna var redde, og at Kristin hadde det vondt.

– Jeg tror egentlig det er verre å være pårørende, fordi du blir så maktesløs, sier Eirik.

De neste månedene levde de to nesten isolert fra omverdenen. Eirik ble mer og mer slått ut av cellegiften og tålte ikke så mye. Kristin passet på ham. Utenfor seilte livet sin egen sjø.

Men så banket den på døra igjen.


Les også

Else-Lill var forberedt på å dø: – Jeg hadde gjort det igjen

Hva gjør vi nå?

I nesten 20 år hadde Kristin arrangert konferanser og kongresser for store og små kunder. Tilrettelagt alt fra registrering av deltakere, innhenting av sponsorer, booket hotell, planlagt underholdning og meny, og ført regnskapet.

Men mens Eirik var på sitt dårligste hadde Kristin omtrent ikke klart å forholde seg til sin egen arbeidssituasjon. Da hun begynte å komme til seg selv igjen, forsto hun at noe måtte gjøres skulle firmaet hennes overleve.

Kombinasjonen konferanser – med flere hundre deltakere – og korona, er ingen bra match.

– Jeg innså at «nå må jeg gjøre noe for å redde livsgrunnlaget mitt, for covid-19 kommer ikke til å forsvinne,» forteller Kristin, da hun skjønte at heller ikke høsten kom til å åpne for å samle mange mennesker.

Hun kunne gitt opp, og tanken på å legge ned firmaet og søke andre jobber, streifet henne. Det samme gjorde tanken på å be Nav om hjelp, og søke på støtteordninger.

Men lysten til å fortsette som gründer, å fortsette med det hun elsker og å redde firmaet sitt, var sterkere.



Kristin fra Drammen nekter å gi opp

Og det er kanskje nå vi skal fortelle om e-posten som ramlet inn i tipsboksen til Drammens Tidende, med emnet: «Kristin fra Drammen nekter å gi opp.»

Om hvordan Eirik der med bred pensel maler bildet av en dame som i stedet for å legge seg ned, tar styringen og lanserer en helt ny måte å arrangere konferanser på for kundene sine. Digitalt – men med omtrent samme muligheter som om man møtes fysisk.

– Jeg hadde den første store digitale konferansen min nå i januar, og skal ha den neste i starten av februar, smiler Kristin.

Hun forklarer hvordan konferansen mer eller mindre er lagt opp som en TV-sending, der sentrale aktører sitter i studio, mens deltakerne er med via videolink, samtidig som de kan delta både via en chattefunksjon med innspill og spørsmål, samt besøke sponsorer og se på nye produkter i egne «rom», eller også avtale å møtes for en samtale med andre på konferansen på egen hånd.

I likhet med tidligere har Kristin regien fra A-Å, der sendingen typisk inneholder forelesninger, innlegg, innsendte bidrag fra deltakerne og ellers andre ting man ville hatt på programmet på en vanlig, fysisk konferanse.

Eirik ser stolt bort på kona si.

– Man har to valg i en slik situasjon. Sitte på hendene sine og se hva som skjer. Eller ta ett skritt fram. Nå har du allerede tatt det steget som uansett vil komme om et par år, med digitale løsninger, sier han.

Kristin nikker. Hun vet at hun bare kunne tatt imot avbestillingene som tikket inn for høsten og vinteren, mange ville svart «ja ja, da får vi se hva som skjer fremover,» men i stedet la hun inn et ekstra gir.

– Jeg klarte å overbevise kundene mine om å bli med videre. Jeg var så positiv at de også ble sikre på at dette ville de få til, smiler hun.

Hun har flere ideer på blokka. Hybrid-løsninger der noen er til stede fysisk, og noen deltar digitalt, tror hun er en løsning for fremtidens konferanser. Og nåtidens.

– Du kan møtes og arrangere innenfor gjeldende regler på et hotell.. Samtidig kan de som ønsker delta digitalt. Vi må bruke det handlingsrommet som finnes, sier hun alvorlig et lite sekund.

Før hun kikker bort på ektemannen og sin viktigste supporter. Han smiler, hun smiler. Ingen her har tenkt å gi opp, verken livet eller noe annet.

Les også

– Jeg ser livsverket mitt smuldre opp mellom fingrene mine