Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
22. juli ble elleveårsdagen for terrorangrepene i regjeringskvartalet og på Utøya markert ved det permanente nasjonale minnestedet på Utøykaia. Det har vært tungt for mange at det har stått så mye strid om plassering og utforming av minnestedet, men nå står det ferdig – 77 søyler i bronse, én til minne om hver av de drepte.
Seks av søylene er for de drepte fra Buskerud, den ene på jobb i regjeringskvartalet, fem på Utøya – tre voksne som i årevis stilte opp for å gjøre Utøyaleiren til en opplevelse for arbeiderbevegelsens ungdommer. To var bare barn på 14 og 15 år, på sin første sommerleir.
Det er elleve år og seks dager siden terrorangrepene. Så hvorfor skrive om 22. juli nå? Kan ikke det vente til tolvårsdagen neste år? Nei, fordi:
- Det er bare litt under tre år siden moskéangrepet i Bærum og drapet på ei ung jente.
- Det er under ett år siden de grusomme drapene på Kongsberg.
- Det er under fem uker siden skytinga i Oslo og Pridefestivalen ble avlyst.
- Det er under fire uker siden skytinga i København.
AUF etterlyste i fjor en «Gjørv 2-kommisjon», ikke for se på fysisk beredskap, men for å kunne ta et oppgjør med verdisynet, konspirasjonene og det politiske hatet bak terrorangrepene. Støre-regjeringen har fulgt opp og nedsatt en ekstremismekommisjon, men debatten kan ikke settes på vent til den er ferdig om halvannet år.
Elleve år siden terrorangrepet på Utøya 22. juli
I dagene og ukene etter 22. juli 2011 handlet det om rosetog. Budskapet om å møte hat med kjærlighet sto sterkt. Alle sto sammen, skulder ved skulder, for å vise sin medfølelse med alle ofrene, og for å demonstrere at vi ikke aksepterte det som ble betegnet som et angrep på selve det norske demokratiet. Det gamle slagordet fra krigens dager, «Aldri mer», ble hentet fram, til unison oppslutning. Det handlet etter hvert mer om én gjerningsmann som til slutt fikk sin dom i rettssystemet.
Det er på tide at vi er tydeligere i å sette ord på det som faktisk skjedde 22. juli 2011. Oslos byrådsleder, Raymond Johansen, var blant de første som sa det rett ut. Terrorangrepene mot regjeringskvartalet og på Utøya var et politisk motivert angrep – på arbeiderbevegelsen, på Arbeiderpartiet – for å ramme der det rammet hardest – ved å angripe våre barn og ungdommer. Det må vi tørre å si, selv om vi fra både ventet og uventet hold beskyldes for å «trekke 22. juli-kortet».
PST sa i trusselvurderingen for 2022 at den største terrortrusselen i Norge utgjøres av personer med høyreekstrem eller ekstrem islamistisk overbevisning. De regnet det som mulig at slike krefter ville forsøke å gjennomføre terrorhandlinger i Norge.
PST fikk antakelig rett, selv om vi foreløpig ikke har det fulle bildet bak skytingen i Oslo i juni. Det kan være flere likhetstrekk enn det er forskjeller mellom 22. juli 2011 og 25. juni 2022.
Nå åpnes minnestedet på Utøykaia
Elleve år og seks dager er gått siden 22. juli 2011. I denne tida har vi fått høre mange historier fra overlevende og etterlatte. Disse historiene er viktige. Vi må aldri glemme. Nye generasjoner må få vite og lære. Elleve år er ikke lenge for dem som var på Utøya og i regjeringskvartalet. Men hva med andre? Selv er jeg født bare ti år etter krigen i Norge, men den oppleves likevel som historie. Det er et tankekors.
Historiene er viktige, også fordi de viser et litt annet bilde enn den gjengse oppfatningen av unisont samhold. Mange overlevende og etterlatte opplever at samfunnet har sviktet dem. De har ikke fått nødvendig hjelp. Det sies og skrives de grusomste ting i sosiale medier. Høyreekstreme rasistiske holdninger florerer som aldri før. Som Stefan Løfven sa: «Er det tilfeldig at unge kvinnelige samfunnsdebattanter med røtter fra et annet land er dem som hetses mest?» Nei, selvfølgelig er det ikke tilfeldig.
Eivind Knudsen, som selv er en overlevende fra Utøya, sa det i Drammens Tidende sist lørdag: «Norge har beveget seg i feil retning. (..) Jeg hadde håpet på dialog, samhold og saklig debatt. I stedet ser vi en stadig polarisering med et knallhardt debattklima, både nasjonalt og lokalt. Vi har fått et «skrike høyest-demokrati» der man er mer opptatt av å hate enn å føre en saklig debatt.»
Vi har ikke tid til å sette oppgjøret på vent!
Jeg overlevde Utøya. Kanskje var den grenseløse naiviteten min en styrke den dagen
Vi skulle stoppe hat med kjærlighet, sa vi. Slik gikk det ikke
