Vi kan ikke være politisk fargeblinde når samfunnet må inn i en grønn omstilling

Av
DEL

MeningerNorge står overfor fire varige kriser. Sammen med resten av verden står vi overfor en global klimakrise, og en krise med nedbygging av arealer og tilhørende tap av natur og arter. Som mange andre land har vi også en ulikhetskrise, der de økonomiske forskjellene mellom folk er økende.

I tillegg vil Norge stå overfor en helt spesiell, fjerde krise, som et svært oljeavhengig land: Den økonomisk krisa som oppstår om vi ikke skaper nye næringer å leve av etter at miljøkrav og synkende etterspørsel slukker oljebrønnene våre.

En femte krise skyldes koronaviruset som kanskje betraktes som en midlertidig krise, men som kan bli langvarig og med omfattende følger. Den har ført til markedssvikt og lav oljepris som igjen forteller om hvor sårbare vi er ved å satse så mye på ett kort som Norge har gjort.

Buskerud-benken - Arne Nævra

Hver uke skriver en representant fra Buskerud-benken på Stortinget i Drammens Tidende. Denne uken skriver Arne Nævra fra SV.

Kommende uke er det Masud Gharahkhani fra Ap som har ordet.

Hva er så nøkkelen til det grønne skiftet som så mange snakker om? Vi må ta fram «den grønne skiftenøkkelen» som redskap for hvordan vi skal løse alle disse fem krisene samtidig. Vi skal takle klima- og miljøproblemene ved å skape et samfunn hvor vi bygger ny industri, kutter klimagassutslipp og får et samfunn med mindre ulikhet.

Vi skal kutte, verne bygge og dele.

Dette er essensen i et stort prosjekt SV har hatt gående i over ett år, og som nå har munnet ut i et debattnotat på over hundre sider. Det har blitt hetende Grønn Ny Deal. Det er et uttrykk hentet fra Roosevelts aktive reformpolitikk kalt New Deal – der kortene skulle deles ut på nytt i de vanskelige 1930-åra med mye arbeidsledighet. Men nå er vi pukka nødt til å spille ut kort i grønn retning. På lang sikt har vi ikke noe valg!

Mer fra Arne Nævra:

For når vi er helt ærlige så må vi kunne si at vi ikke har lyktes på viktige områder i samfunnet. Vi har feilet med å redusere klimagassutslippene våre til under 1990-nivå på tross av at dette har vært et klart mål i mange tiår. Samtidig fortsetter tapet av verdifull natur og arter. Årsaken er hovedsakelig feil arealdisponeringer, gjennom stadig mer nedbygging av natur.

Norsk industripolitikk har også feilet. Olje- og gassnæringen er vår største eksportindustri, og står for en stor andel av vårt nasjonalprodukt. Petroleumssektoren har gitt oss høye inntekter og mange direkte og indirekte arbeidsplasser. Men den øvrige industrien i landet har blitt nedprioritert. Vi har ikke bygget opp nye bein å stå på.

På toppen av dette har også norsk fordelingspolitikk feilet. De økonomiske forskjellene i landet har økt kraftig de siste tiåra. De som tjener aller mest i samfunnet har økt sine inntekter langt mer enn resten av befolkningen. Over 100.000 barn vokser nå opp i fattige familier.

Det er lett å skjønne at norsk, sjøbasert industri bør være sentral i det skiftet som må komme. Det er nok å se på kartet og på historien. Vi er allerede langt framme i å utvikle nullutslippsløsninger for ferger og andre fartøy. Om et år eller to vil vi ha over 60 elektriske ferger i drift her i landet. Også innen automatiske styringssystemer, for autonome skip, er Norge med i teten. Her er Teknologibyen Kongsberg sentral.

Men ingen ting kommer av seg selv. Nå må den norske staten være aktiv og sette inn betydelige summer for at vi skal sitte i førersetet på utviklingen av grønn, maritim industri framover også. Samme rolle kan vi ta på karbonfangst og lagring og flytende havvind.

Nå er også tida for å investere i store, miljøvennlige transportformer for framtida. Er det kanskje nå vi skal ta et skippertak for jernbanen? En satsing for både miljø og sysselsetting samtidig? Under tre timer med tog til Trondheim eller Kristiansand eller Stockholm? Hvem hadde tatt fly da?

Hva med å bygge sammenhengende sykkelveier i byene og i innfarten til alle byer? Er ikke tidspunktet inne for det nå? Mer helse, mer miljø, mindre smitte og mindre biltrafikk. Med elsyklenes inntog har sykkelen blitt en transportform å regne med. Tenk bare på bakkene til Konnerud eller Stenseth Terrasse. Med et smil får en passe mosjon hjem fra jobben eller stasjonen.

Men hvor kommer det røde inn i det grønne? Skal vi ha aksept for sterke grep som også går utover folks valgfrihet eller lommebøker, må tiltakene oppfattes rettferdig.

Derfor vil et elektronisk, satellittbasert veiprisingssystem, der både kjørelengde, geografi, utslipp, tilgjengelige, alternative reisemåter osv., være mye bedre enn bompenger – om vi innretter kriteriene riktig. SVs forslag om å utrede en passasjeravgift på fly som øker betydelig for flere flyreiser i året oppfattes mer rettferdig. For ti prosent av oss står for rundt halvparten av flyreisene innenlands.

Miljøet og våre barn krever en livsnødvendig omstilling. Da må en være grønn. Men for å få aksept for sterke grep, må en være rettferdig – og rød. En kan rett og slett ikke være politisk fargeblind når samfunnet nå må inn i en grønn omstilling. De fleste har vel lagt merke til at SVs logo er en grønnfarget S og en rødfarget V. Det er gode grunner til det.

Andre fra Buskerudbenken:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags