Et demokrati har en dynamisk funksjon. Den må hele tiden utvikle seg og sørge for at blant annet den folkevalgte delen holdes ved like.

Viken fylkeskommune så dagens lys på tross av tre fylkesting som sa klart ifra: Nei takk. Solberg-regjeringen lyttet ikke til dette overhodet, og tvang regionsreformen igjennom. Dette skulle bli så bra, og fylkeskommunen ble lovet både «Gull og grønne skoger». De skulle få flere og større ansvarsområder, mer penger og finansiering og større muligheter.

Slik ble det ikke. Trærne er det færre av og gullet kom aldri. Oppgavene en ble lovet rant ut i sanden, og de oppgavene en fikk ble aldri finansiert.

Så hva står vi igjen med da, etter to år?

Et stort fylke med 1.2 millioner fine mennesker som har lang vei til hverandre, og ikke minst til makten og de folkevalgte organene og de folkevalgte. Forskjellene mellom de tidligere fylkene, både innen økonomi, industri, befolkning størrelse og kultur, er fortsatt like stor og komplisert. De sosioøkonomiske og sosiokulturelle forskjellene har heller økt enn det motsatte.

De sosioøkonomiske forskjellene er store, mest på bakgrunn av den industrien og arbeidsplassutviklingen som gjør at vi fortsatt velger forskjellige veier. Det er større tradisjon med håndverk i Buskerud enn i Akershus, det er fortsatt store inntektsforskjeller mellom de gamle fylkene. Dette kan en se i fylkeskommunenes medbrakte verdier inn i Viken, og hvordan dette nå slår ut ved en oppløsning.

Så hvorfor skal en betale mye penger på å gå tilbake?

Vi skal ikke tilbake, vi skal fremover. Men det vil ta tiår å endre de forskjellene kulturen i Viken har, og på veien er det mange som taper, flere enn de som vinner.

Veien til makten er for lang og forskjellig, byråkratiet er for stort og komplisert og likestilling mellom de tre fylkene er en umulig oppgave. Demokrati måles ikke i penger og norske kroner. Demokrati måles i medvirkning, åpenhet og å bli hørt. Dette er krevende, selv blant de som hever stemmen. Det forringer demokratiet, den viktigste delen av Norge.

Det er jo et stort paradoks at veien til en folkevalgt er kortere til stortingsrepresentantene enn til Fylkestingets medlemmer.

Politikere må ha muligheten til å gjøre om reformer når de handler mot sin mening og det som blir lovet ikke skjer. Det må være mulig å reversere et vedtak når en ser konsekvensene. Dette handler ikke om kostnader. Dette dreier seg om demokratiet.

La demokratiet vinne. Oppløs Viken.

LES OGSÅ: