Leder Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for avisens holdning.
«Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen», tvitret AUFs Helle Gannestad rett etter terrorangrepet 22. juli, og rørte en hel verden.
Vi framstod som annerledeslandet som skulle stoppe hat og vold med rosetog og samhold.
Aldri mer, skrev vi. Og trodde på det.
Men det skjedde igjen. Det ble ikke mindre hat. Det ble mer.
Det høyreekstreme hatet er globalt og kobles til en rekke forsøk på massedrapsterror etter 2011, blant annet drapet og terrorangrepet i Bærum for bare to år siden.
«Det vi ser, er et stort, fremmedfiendtlig og rasistisk hat vi ikke har oversikt over, og som opererer på nettet,» uttalte ekstremismeforsker Tore Bjørgo til Vårt Land nylig.
Konspirasjonsteoriene om muslimer, kvinner og Arbeiderpartiet som 22. juli-terroristen hentet næring fra i skjulte forum på nett, er nå nærmest normalisert og ofte bare et tastetrykk unna.
Ti år etter terroren er det grunn til å spørre om vi som samfunn tok for lett på oppgjøret med Breiviks høyreekstreme tankegods, slik en rekke AUF-ere og forfattere har påpekt i forbindelse med tiårsmarkeringen.
De ønsker en anerkjennelse av hvem som faktisk ble rammet, og en diskusjon om hvem som har ansvar for å stoppe hatet som skaper grobunn for de høyreekstreme handlingene. Uten å bli beskyldt for å dra «Utøya-kortet».
I et innlegg i Drammens Tidende skriver brødrene Håkon og Eivind Knudsen, som begge overlevde Utøya-angrepet, at vi som samfunn fortsatt ikke har turt å ta den politiske debatten om hva som drepte ofrene etter 22. juli-terroren. «Mens de som har stått på utsiden ikke helt har visst hva de skal si, har vi som overlevde, ikke helt visst hva vi kan si», skriver de.
Det er ikke enkelt for utenforstående å få grep om hva AUF-erne som de siste månedene har etterlyst et oppgjør, føler at de ikke har fått sagt. De kan jo ytre seg på lik linje som alle andre. Men mange bærer nok på et stort ansvar for ikke å utfordre bildet av samholdet og historien om at terroren var et angrep på oss alle.
Når du selv går rundt med splinter i hjernen og synlige arr over hele kroppen etter å ha blitt skutt på, er det vanskelig å etterleve den selvdisiplineringen som ligger i arven etter 22. juli. At debatten ikke måtte bli uverdig. For det ble de pålagt et for stort ansvar.
Tiårsmarkeringen bør derfor i mye tydeligere grad anerkjenne det faktum at Breiviks mål først og fremst var Arbeiderpartiet og AUF. Terroristen ville lamme det han anså som Ap-staten, dernest drepe partiets fremtidige politikere. Daværende statsminister Jens Stoltenberg (Ap) valgte imidlertid å inkludere en hel nasjon i sorgen. Alle skulle med, også Frp, som viste seg å ha hatt Breivik på medlemslisten og i politiske verv i ungdomsorganisasjonen. Som Stoltenberg nylig uttaler i Morgenbladet: «Terroristen ville forandre landet vårt med vold. Derfor var det også et angrep på Norge».
I krisetider, noe også koronaen er et eksempel på, pleier vi å hylle norske politikeres evne til å stå samlet. Det er en styrke ved det norske demokratiet, og derfor var det riktig av Stoltenberg å mane til politisk samhold i tiden etter 22. juli-angrepet.
Men trolig var vi for raske med å legge alt bak oss idet bunkene med rettspapirer ble pakket sammen og terroristen plassert bak lås og slå. Mange tenkte nok innerst inne at dette var en gal manns verk, selv om dommen til slutt sa «tilregnelig». Kanskje stolte vi for mye på rettsapparatets evne til også å plassere politisk ansvar, noe retten imidlertid er dårlig egnet til.
Det ansvaret – å ta et oppgjør med hatet, konspirasjonsteoriene og høyreekstremismen – hvilte på oss alle. På mediene, politikere – både på venstre- og høyresiden, skolesystemet, de som skal forebygge og på alle som deltar i den offentlige debatten. Men når vi ser hvordan enkelte kommentarfelt flommer over av hat og hets, kan vi ikke si at vi har lyktes. Mye blir dessverre stående uimotsagt, noe som i sin tur bidrar til at andre skygger banen. Ytringsrommet snevres inn.
Derfor har Drammens Tidende sammen med andre aviser i Amedia laget en kampanje i forbindelse med tiårsmarkeringen av 22. juli, der du som leser får muligheten til å vise at du står opp mot hatprat ved å støtte og dele budskapet. Det vil aldri være nok, men det kan forhåpentligvis vise og skape en bevissthet om at det store flertallet tar sterk avstand fra hatprat og ekstreme holdninger. I bunn og grunn vil det være en videreføring av samholdet Stoltenberg manet til den gangen.
Vi skulle aldri glemme, sa vi. La oss for alvor vise at vi ikke gjør det.
LES OGSÅ:
Mads (55) bragte gjerningsmannen i land: – Det er en rar følelse å tenke på at han var sistemann i båten
Fotograf om bildene han tok 22. juli: - Der og da var det ingen igjen å hjelpe
Mistet storesøsteren i terrorangrepet på Utøya: – Det er vondt å snakke om det som skjedde, og minnene vi kunne ha hatt
