Det eneste som virkelig blomstret denne våren var smittetallene.

Plutselig sto verden i en situasjon vår generasjon aldri har vært. Mennesker mistet livet. Folk fikk ikke tatt farvel med sine kjære. Skoler og barnehager ble stengt ned. Bedrifter gikk overende. Det var ikke lenger fjernt. Det gjaldt ikke lenger andre. Det gjaldt oss alle.

Krise. Ikke krise i form at vi missa bussen på vei til jobb eller svidde pølsene på grillen. Ordentlig krise.

I sommer tok vi ferie fra krisa. Vi er privilegerte sånn. Det kunne ikke generasjonen før oss, som opplevde en verdenskrig. Okkupasjonsmakten tok ikke sommerferie i 1940, og det gjorde heller ikke pandemien i 2020, selv om vi kanskje trodde det.

Den siste tiden virker vi å ha blitt mer opptatt av å skylde på andre enn å ta ansvar selv. Vi skylder på myndighetene som åpnet grensene, selv om vi ble anbefalt å holde oss hjemme. Vi skylder på ungdommen som fester. Vi skylder på hverandre.

Om vi fortsetter med det, tror jeg krisa bare blir verre. Jeg ser mange, inkludert meg selv som snakker om alt de skal gjøre neste år. Er det ikke på tide å begynne å snakke om hva vi kan gjøre her og nå?

Snakke om hva vi som enkeltmennesker og samfunn kan gjøre for å forsøke å komme oss gjennom dette. Med liv, helse og verdighet sånn noenlunde i behold?

Vi aner uansett ikke hva som venter på den andre sida. Én ting er i hvert fall sikkert. Man løser ikke en global pandemi med oppgulp i et kommentarfelt.

Les også:

Avlyser resten av fadderuka i Drammen: – Synes dette er veldig leit