Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Når vi går inn i nok en koronaforsiktig sesong, må vi ha en by å puste i.
Så kom det, ikke så uventa: Beredskapen går mot gult. Jeg, som mange andre, kjenner de strengeste krisetiltakene puste i nakken. For lærere, besteforeldre, barnløse kollegaer, og sjølsagt alle oss med barn, vil bli sterkt påvirka om for eksempel skolene igjen må stenges, helt eller delvis.
De fleste har noen som vi vil beskytte. Men for at vi ikke skal forgå av angst eller livsstilssykdommer etter å ha holdt ut unormalen, må livet i mellomtida være godt. Gi rekreasjon innafor godkjent radius. Jeg er vel ikke den eneste med skranten motivasjonskonto for smittevern, akkurat i det jeg skulle gyve løs på høstens planer? Hva skal til for at en ny frisk faktisk blir frisk?
I vår familie vil vi strekke sommerfølelsen, og skogssti og utebad er blant metodene.
I Drammen har vi park for alle, med stadig nye kule greier, elvepromenade, åpne torg, et bibliotek som tiltrekker seg alle type grupper. For å nevne noe.
Ofte når jeg ser hva folk beskriver fra hverdager i andre byer, i Europa, i Amerika, i … Hongkong. I lockdown i India. Da tenker jeg at vi er på toppen av verden. Vi har god plass, og trenger ikke bekymre oss om håndhevelsen av et portforbud. I Drammen diskuterer vi hvor politiet bør parkere når de skal ha lunsj. Helsevesenet vårt står ikke i fare for umiddelbart å knekke sammen.
Og vi har nærheten til marka.
Jeg husker de gjennomsiktige vårdagene da sola forbarma seg over oss, opp Zikk-zakken, som er perfekt for oss uten bil, for den starter i sentrum. Hjemmeskolekroppen hoppa rett opp i bøketrærne, niåringen var tre meter opp i lufta, etter dagens opplistede gjøremål på skolenettbrettet.
Det var en forferdelig tid, det var en fantastisk tid, som familie fikk vi testa fleksibiliteten. På turene opp til Kloptjern traff vi etter hvert barnehagegrupper, tenåringer i klynger, pensjonister og joggere på én og samme dag.
Om spådommene slår til, skal vi nå gjennom minst en vinter til med begrensninger. Nære naturopplevelser burde stå på blå resept for alle, uavhengig av inntekt og postadresse, alltid, ikke minst i sesongene 2020/2021.
Noen steder er demografien på turstiene like mangfoldig som Drammen er ellers. Tenk på Blektjern, med muren der graffitien uttrykker Fjell-patriotisme. Relativt lett å komme til, også uten bil.
Men prøv Landfalltjern med barn og utstyr … Enkelte områder, ikke minst skiløyper, er forbeholdt dem som kan kjøre til parkeringsplassen. Rett opp fra sentrum kommer jeg bare på skimuligheter som er typisk Drammen: veldig bratte. Ikke noe du setter i gang med treåringen, eller bestemor som skal prøve ski for første gang i livet.
Saltvann får du bare hvis du treffer godt på – de stadig dårligere –bussforbindelsene sørover.
Drammen har vært testa opp mot en del monsterideer, mange av dem presentert med (strå)argument om å gi drammensere bedre tilgang til natur. Svevende scene på Spiralen (med gondolbane?). Boliger samme sted (også med gondolbane!). Og så har du dem som er opptatt av bare gondolbane i seg sjøl – til Konnerud.
Det er lett å slenge ut en stor tanke, søke applaus. Men jeg vil slå et slag for å se de enkle grepene. De fordrer noen årslønner, men kunne fiksa biffen i morra, uten store bygg eller konsekvensutredninger. Husker dere Snøgg?Jeg vil ha badebåten tilbake. Eventuelt badebuss. I vintersesongen blir det skibussen. En direktetur i uka ut til sentrale turpunkt, en retur, til sentrum.
Tilbake til hvilken normal? Flere peker på mulighetene som ligger i annerledesåret vi er inne i. For eksempel at AS Norge må la flere fly stå. At flere krisepakkekroner bør gå til grønn innovasjon.
Og lokalt? Vi som lever hverdagene uten bil, kan vise fram gode eksempler på hvordan leve litt enklere, litt mer bærekraftig, og ofte billigere. Å komme seg til et svaberg på Berger eller til løypestart mot Tverken må være tilgjengelig – også for oss som gjennom vår levemåte sparer oss alle for forurensning. Nederst i Bragernes skolekrets, langs elva vestover, rundt Brandenga, må de tåle det tetteste svevestøvet langs skoleveien. Jeg skal ikke si at en klatretur i bøka er det alle trenger, men hvorfor skal byens asfalt ligge i mellom at de faktisk prøver? Badebussen, eller skibussen, er også et enkelt svar på en mulig turistsatsing, som når politikere etterlyser attraksjonenes tilgjengelighet.
Alle trender i byutvikling peker på at bilen må vike i en eller annen grad. Og husker du nyhetene fra i våres, det må ha vært et par uker etter vårminnet om bøketrærne i Bragernesåsen, for jeg husker den passa så godt i klar vårluft: Klimautslippene sank da koronaen traff. Halvparten av nedgangen i CO2-utslipp skyldtes trolig redusert trafikk på land, skreiv blant annet Forskning.no. Lokal luftforurensing går også ned, når trafikken går ned.
Tilgang er alt: Mer enn noen gang trenger drammenserne at marka, der du kan puste fritt, der kroppen lærer uten å omsette tankene fra hodet før den er aktiv, er tilgjengelig. Pågangen på gratisordningene for sportsutstyr her i byen tilsier at det ikke står på interessen – også blant familier som ikke har alt.
I sommer har jeg blitt servert kaffe av DNT og Jasmin kvinnenettverk på Blektjern. En liten idé, med ringvirkninger, og jeg vil ha mer i samme sporet. En bade- og skitransport må gå kontinuerlig. Gå til fast tid, si hver lørdag. Ha en sjåfør og organisator som kjenner stedene, som ser gleden i å få oss ut.
Smittervernopplegget fikser vi: klarte vi buss for tog med noen tusen pendlere i koronasommeren, klarer vi å busse noen titalls hverdagsdrammensere opp åsen en gang i uka. Det er billig sammenligna med mye annet kriseåret 2020 krever av oss. Og i tillegg til folkehelse, økt ansvarsfølelse – og en arbeidsplass eller to – for naturen i nærområdene, kan det også gi oss denne erfaringa:
At vi fikk til noe mer enn minimum i koronadugnaden.
Les også:
Drammen taper én av fem turister: – Vi satset ikke før, men vi gjør det nå
Slik vil de kapre norske turister: – Drammen er byen med flest sommerdager
Urovekkende mangel på turistambisjoner i Drammen
