De siste tiårene har vi sett fremveksten av politiske, ideologiske og religiøse bevegelser som mener at samfunnet er i ferd med å gå til grunne og at dette bare kan stanses av en sterk leder.

Det finnes eksempler på høyreekstreme og islamistiske bevegelser, og Antifa som knyttes til venstreekstremisme.

Opplysningstidenes idealer virker å ha forsvunnet. Historiene disse grupperingene forteller om, handler om at institusjonene har blitt svekket av staten. At staten som skal legge til rette, holde orden i samfunnet for folket, jobber til fordel for ondsinnede eller griske grupperinger som har som mål å ta over verden gjennom institusjoner som FN, WHO og EU.

De senere årene har konspirasjonene fått nytt liv i sosiale medier og internett. Mange deler ukritisk informasjon uten å sjekke hvem som står bak informasjonen eller om det er hold i påstandene.

Er samfunnet i Vesten på vei til avgrunnen fordi de som sprer desinformasjon og konspirasjoner, har et mål om splitt og hersk?

For hva skjer da? Du og jeg lever i en del av en verden som ikke opplever krig, knapphet eller sykdom sammenlignet med land som ikke er like heldige som oss. Uvitenheten, dumskap og ignoranse innebærer risiko. Veien tilbake til de primitive forholdene våre forfedre var en del av, kan bli kort dersom kunnskap som er frembrakt til oss gjennom tidene, ikke blir tatt vare på og utviklet videre.

Selv om vi mennesker liker å fremstille oss selv som fornuftige, er vi samtidig ganske så irrasjonelle. Tross all kunnskap, lærdom, utdanning og visdom gjør mennesket fortsatt ting som å bryte normer, lover og regler. Når man opptrer irrasjonelt, er det gjerne basert på et virkelighetsbilde som er vrengt. Eller man føler at man ikke sett eller hørt i samfunnet.

Flere land i verden, som Ungarn, Tyrkia og Brasil, går i feil retning. Autoritære regimer får en større oppslutning, og demokratiet får trangere kår. Historien har vist utallige eksempler på at «sterke ledere» og autoritære regimer har skapt flere konflikter enn de har løst. Vi ser det blant annet i Ungarn nå, der pressefriheten og rammebetingelsene for opposisjonspolitikere blir trangere, og makten sentraliseres.

Verden står ovenfor mange utfordringer. Vi har en global pandemi, en global bevegelse mot rasisme og en ustabil verdensøkonomi som påvirker mange mennesker. I usikre tider kan det være lettere for politiske grupper å ty til tøffe virkemidler for å fortsatt beholde makten. Vi ser det delvis i USA, der presidenten i førersetet legger opp til splitt og hersk ved å mobbe politikere, ordførere, guvernører og journalister. Konsekvensen av dette er en voksende misnøye både på venstre- og høyresiden. Noe som fort kan smitte over til andre demokratier.

Har vi begynt å få amerikanske tilstander også i norsk politikk? Hvor meningsmotstandere latterliggjøres, og debattene handler mer om person enn sak?

Tror du meg ikke? Det er bare å lese kommentarfeltene i sosiale medier. Der har mange en tendens til å miste hodet, eller de som påstår at de sitter på sannheten,støtter seg gjerne på konspirasjonsteorier.

Noen vil kanskje påstå at vi alle har ytringsfrihet, og folk må kunne ytre sine meninger enten vi liker dem eller ikke. Det er helt riktig, men ytringsfrihet handler ikke bare om retten til å kritisere. Den handler også om plikten til å holde seg informert.

Jeg tror mange glemmer eller ikke forstår det siste, velger å ikke holde seg informert, noe som direkte skader demokratiet.

Men informasjonsplikten spiller en viktig rolle. Det å være informert om historien og politiske beslutninger som angår deg og meg, gir et grunnlag for ytringene våre og er viktig.

Arven fra opplysningstidens idealer må tas vare på og utvikles videre. Samtidig må vi ta kampen mot uvitenhet, forakt, dumskap og ignoranse.

Hva skal vårt ettermæle ellers være for fremtidige generasjoner?

Les også:

Les også

Hvordan skal vi bry oss når all høyreekstrem hjernevask foregår på nettsider de færreste av oss kjenner til?